søndag 28. januar 2018

«Fremdeles meg» av Jojo Moyes

Oversatt av Kjersti Velsand
Utgitt av Bastion forlag, 2018

Vi møter igjen Louisa Clark (Lou) fra «Et helt halvt år» (2013) og «Etter deg» (2015). Idet romanen starter er hun på vei til New York der hun skal bo ett år. Nathan - som hun kjenner siden de begge arbeidet for Will Traynor - har ordnet jobb til henne hos herr og fru Gopnik, et rikt ektepar med svær leilighet i et av byens bedre strøk. Lous forhold til kjæresten Sam er ganske ferskt, men han har forsikret henne om at det er OK at hun reiser; de skal greie å holde forholdet varmt selv over så stor avstand - han skal jo komme og besøke henne, og hun kommer hjem til jul. Men avstandsforhold viser seg å være akkurat så krevende som alle advarer om, og både Lou og Sam kan jo dessverre støte på fristelser. Lous største fristelse dukker opp i form av Josh - en kjekk amerikaner som er veldig lik  Will av utseende; hun forestiller seg at slik var Will før den fatale ulykken skjedde, som gjorde ham lam...

Etter å ha lest «Etter deg» konkluderte jeg med at den på langt nær var så god som «Et helt halvt år». Denne tredje romanen om Lou, som i følge vaskeseddelen på boka er avsluttende, føles på samme måte som en egentlig unødvendig roman. «Et helt halvt år» var en spesiell roman, som greide å vekke sterke følelser og stort engasjement. De to oppfølgerne greier aldri å komme på høyde med den første. Det er ikke det at de er dårlige romaner, men de vil uvegerlig bli sammenliknet med den første i rekken, og da faller de litt igjennom.
Som for «Etter deg» synes jeg også årets roman har et vel omfangsrikt persongalleri - det går greit å holde styr på dem, men enkelte partier av romanen blir rene oppramsinger for å holde oss oppdatert på alt som skjer med alle sammen. Jeg tror romanen ville tjent på at noen av sidehistoriene ble kuttet, og en del scener ble tatt ut, slik at det ikke ble så mye kjedelig transport. Og knutene på tråden mellom Sam og Lou? Vel, de virker vel planlagte og ikke helt sannsynlige, alle sammen.

Språket fungerer stort sett greit. Enkelte småfeil/slurv finner jeg, som for eksempel s. 88: "Kanskje folk endelig begynner å akseptere med at Leonard har ny kone."

Men: Når dette er sagt, så vil jeg likevel anbefale romanen til lesere som liker kjærlighet og feelgood. Det er stedvis god humor og snert, og boka beskriver blant annet et rørende vennskap mellom Lou og en eldre kvinne som bor i samme hus som Gopnikene.

2 kommentarer:

  1. Kjekt å lese om denne boken, som jeg egentlig hadde bestemt meg for å ikke lese. Jeg likte den første godt, men tenkte etter å ha lest Etter deg, at nå "tværes det ut". Kjærlighet & feelgood er ikke min greie, så vi får se. Nå vet jeg i alle fall litt mer om boken :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine, og takk for kommentaren. Hvis kjærlighet/feelgood ikke er din greie, så tror jeg kanskje du kan la være å lese denne. Jeg fikk litt samme følelse for denne tredje boka som jeg fikk for den andre, at det ikke er på høyde med eneren og jeg blir litt likegyldig til handlingen - det er jo ganske opplagt hvordan det kommer til å ende.

      Slett