mandag 27. november 2017

«Veggen» av Marlen Haushofer

Oversatt av Unn Bendeke
Utgitt av Gyldendal 1994

Romanens jeg, en middelaldrende kvinne, er med et vennepar til deres feriested; en jakthytte beliggende i godt jaktterreng. Samme dag de har kommet fram til hytta, tar venneparet en spasertur ned til landsbyen, mens romanens jeg velger å bli i hytta. Hun hviler, steller i stand middag, men venneparet dukker ikke opp. Parets hund kom luntende hjem for mange timer siden, så hun antar at den ble sendt hjem fordi den var ulydig eller noe. Neste morgen tror jeg-personen at venneparet må ha overnattet i landsbyen, siden de fortsatt ikke er kommet tilbake.
Men så oppdager hun at det er dukket opp en slags vegg - noe gjennomsiktig, men helt ugjennomtrengelig noe - på veien ned mot landsbyen. Hun kan se noen mennesker og dyr på andre siden av veggen, men de er ikke lenger i live. Tilsynelatende overlatt helt til seg selv, må hun gjøre sitt for å ta vare på hunden og andre husdyr hun tar hånd om, skaffe mat og høste det naturen har å gi.

Dette var engasjerende og uhyggelig lesning. Hvordan overleve? Hvordan takle ensomheten? Hvordan bevare framtidshåpet?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar