mandag 23. oktober 2017

«13-21» av Vilde Bratland Hansen

Utgitt av Alea forlag 2017

Denne romanen baserer seg på forfatterens egne erfaringer fra en periode i livet da hun var elitehåndballspiller. Hun syntes hun var for stor, begynte å sulte seg og ble etter hvert fanget av et usunt og etter hvert farlig forhold til mat; hun utviklet anoreksi.

Det jeg skriver videre kommer til å røpe en del av handlingen, så skygg unna hvis du har tenkt å lese boka selv og vil leve i uvitenhet om hvordan historien utvikler seg.

Hvis det ikke hadde stått i omtalen at dette er en roman, ville jeg tenkt at det er en biografi. Når man skriver romaner bearbeider man virkeligheten ved å ta bort kjedelige transportetapper og omstendelige forklaringer på hvorfor ting er som de er, og man velger scener og tema som man forsterker, bygger opp om, dikter videre på for å skape spenning. Her får jeg - ut fra måten handlingen legges fram - en fornemmelse av at historien ligger veldig tett opp til virkeligheten; man kan nok kalle dette et stykke virkelighetslitteratur.

Å presentere dette som en roman er et valg forfatteren har tatt, og sikkert har hun sine grunner for det. Likevel: Jeg ville nok rådet henne til heller å skrive en rendyrket biografi, fordi jeg tror boka hadde blitt enda mer engasjerende og fått budskapet enda tydeligere fram. Tema er så viktig at jeg ønsker å vite hva forfatteren virkelig har opplevd, og hva hun har diktet - hva har hun utelatt, og hva er lagt til?

Jeg lurer på om forfatteren, som Vilde i boka, greide å bli frisk "bare" med støtte fra foreldre, søsken og kjæreste, eller fikk de også støtte fra helsevesenet?
Jeg skulle også ønske det hadde kommet tydeligere fram hvorfor jenter som mister mensen på grunn av underernæring skal bekymre seg. Det er ikke bare av hensynet til hvorvidt de kan bli mødre senere i livet. Hvis manglende menstruasjon skyldes lavt østrogennivå, er man i fare for å utvikle beinskjørhet. Det kan du lese mer om på Sunn idretts side:  "Er det OK å miste mensen når eg trener mye?"

Det jeg liker er at det ender godt. Mange romaner jeg har lest med tema spiseforstyrrelser er bare til å bli nedtrykt av. De kan gi grufullt god innsikt i hvordan det kjennes å være spiseforstyrret, men de gir ikke særlig til håp om at det er mulig å bli frisk. De sier kanskje heller ikke noe om metoder man kan benytte for å starte den lange veien tilbake til å ha et normalt forhold til mat. Helbredelse er ofte ikke tema i det hele tatt.

Så må jeg avslutte med å si at Vilde Bratland Hansen skriver godt. Det er fin flyt, det er lett å lese og jeg blir absolutt engasjert. Jeg ble faktisk såpass engasjert at jeg slukte boka i løpet av noen kvelder. Bokas scener fra håndballmiljøet er spennende og actionfylte, så enten du er interessert i håndball eller savner gode bøker med handling fra idrettsmiljø, eller har lyst til å leve deg inn i eller lære om spiseforstyrrelser, så er dette boka for deg. Jeg ser for meg at både voksne og ungdom kan være målgruppe.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar