søndag 20. august 2017

«Pust for meg» av Cecilie Enger

Utgitt av Gyldendal 2017

Carla skal hjem til bygda hvor hun er oppvokst, for å besøke mora som bor på aldershjem der. Med seg i bilen har hun Synne, ei ung kvinne hun ikke kjenner fra før. Onkelen til Synne jobber sammen med Carla, det er han som har koblet de to sammen, og slik ordnet skyss for Synne. I løpet av kjøreturen merker Carla at hun ikke liker Synne noe særlig. Kanskje er Carla sliten og lett tirrbar, men det er ergerlig at Synne ikke oppfatter signalet fra Carla om at hun helst ikke vil prate så mye mens hun kjører. Hun blir nødt til å delta i en samtale hun ikke er synderlig engasjert i, og Synne har en slags besserwissertone som irriterer. Så skjer det fatale: Carla mister kontroll over bilen på det glatte føret; den seiler ut av veien, utfor en skrent, og Synne blir alvorlig skadet. Strupen blir knust og hun får ikke puste. Carla er lege og vet hvordan hun kan hjelpe ved en slik type skade, men hun er i sjokk og greier ikke gjøre noe som helst, og følgen blir at Synne dør.
I tiden etter ulykken må Carla leve med følelsen av skyld. Skyld fordi hun ikke likte Synne, fordi hun håndterte bilen dårlig på det glatte føret og kunne for ulykken som tok Synnes liv, og skyld fordi hun ikke føler sorg over Synne eller orker å snakke med de etterlatte. Så vet hun også at hun er i ferd med å miste mora, som er gammel og svak. Hodet blir plutselig fullt av tanker og følelser omkring eksistens, hennes egen og andres. Da hun i tillegg merker at hun av og til skjelver på hånda - noe som vanskelig kan tolereres for en operasjonslege, blir det såpass mye å fordøye, at da hun får mulighet til å ta permisjon fra legejobben for å skrive en fagbok om anestesi, reiser hun til hjembygda, bor i huset etter mora mens hun skriver, pusler med vedlikeholdsprosjekt og er i nærheten av mora og kan besøke henne ofte.

En interessant roman om tunge tema. Kanskje synes jeg symbolikken omkring pust, smerte og bedøvelse blir litt vel tydelig, og kanskje synes jeg persongalleriet/tematikken kunne vært strammet inn. Carlas sønn og datter, og spesielt forholdet hennes til datteren trekkes inn, sikkert for å få en tre-generasjoners-kvinner-vinkling. Fagboka Carla holder på å skrive er også tema i romanen; her får vi være med på møte med forlaget og til og med utdrag fra teksten sitert. Noen færre tema og kanskje et mer bevisst valg av hva er viktigst i romanen, kunne gjort den mer spisset og enda mer bevegende og virkningsfull.

Innvendinger til tross: Boka er velskrevet og absolutt interessant og leseverdig.

2 kommentarer:

  1. Kjempefin omtale Randi, ser jeg er enig med deg om mye :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine, og takk for kommentar :) Jeg leste blogginnlegget ditt om boka, og ser at vi er ganske enige, ja.

      Slett