onsdag 16. august 2017

«Arv og miljø» av Vigdis Hjorth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Et arveoppgjør får sinnene i kok hos to av barneflokken på fire. De to yngste skal få hver sin hytte på Hvaler, mens de to eldste skal kjøpes ut til en takst som virker urimelig lav. Gammel dritt kommer til overflaten - hvorfor har de to eldste trukket seg tilbake, mer eller mindre meldt seg ut av familien for mange år siden?
Det viser seg at den eldste datteren - bokas hovedperson Bergljot - har vært utsatt for overgrep av faren. Disse overgrepene har hun i mange år fortrengt, spesielt siden hun - hver gang hun har forsøkt å ta opp tema med foreldrene og søsknene - har blitt hysjet til taushet eller blitt avspist med at nå finner du på, du med den elleville fantasien din! Men nå vil hun ikke tie lenger. Historien skal legges på bordet, koste hva det koste vil.

Denne romanen har fått mye oppmerksomhet i media. Jeg hadde bestemt meg for ikke å lese den, siden det fort ble kjent at Vigdis Hjorth skriver om seg selv og sin familie. Den såkalte virkelighetslitteraturen har ikke interessert meg nevneverdig, selv om jeg har lest noen romaner av denne typen som jeg har likt. Grunnen til at jeg ikke har villet lese, er fordi jeg har tenkt at jeg er ikke SÅ interessert i privatlivet til forfatter x og y at jeg behøver å lese side opp og side ned om dem. Det er ikke nok at de skriver godt, tema og innhold må interessere, har jeg tenkt.

Forfattere som velger så utpreget selvbiografisk stoff  kan nesten ikke unngå samtidig å utlevere slekt og venner. Et sted finnes en grense for når stoffet bikker over mot pinlig privat og uheldig utleverende.
Jeg har ikke noe imot at man skriver om virkelige hendelser, men jeg liker ikke at man setter klistrelappen roman på "alt mulig", jeg mistenker at det er en metode for å unngå diskusjoner og kritikk. Jeg kan jo lett bare avfeie alle innsigelser med at noe er sant og noe er funnet på, men jeg sier ikke hva som er hva!

Det popper opp mange spørsmål og problemstillinger. På sett og vis kommer de i veien for leseopplevelsen min - jeg klarer ikke bare lese boka, veldig mange forstyrrende elementer blander seg i. Det er spørsmål som: Er en tekst en roman bare fordi forfatteren og/eller forlaget sier det?
Kunne forfatteren og forlaget arbeidet mer for å anonymisere, slik at ikke familien plutselig sitter med skittentøyvasken for åpen scene, enten de vil eller ei?
Kunne forfatteren brukt fantasien til å bearbeide virkeligheten til en "ekte roman"?
Jeg synes selvfølgelig incest er et viktig tema som bør belyses, men kunne man ikke valgt en annen måte å gjøre det på?

Hvorfor valgte jeg å lese "Arv og miljø" likevel? Fordi søsteren - Helga Hjorth - har skrevet en roman - "Fri vilje" - som et motsvar til "Arv og miljø". Den fikk jeg lyst til å ta en nærmere titt på, men da fant jeg ut at jeg nok burde ha lest Vigdis' bok først.

Vil jeg anbefale "Arv og miljø"? Tja. Heller vil jeg nok anbefale andre bøker av Vigdis Hjorth. Som roman betraktet synes jeg ikke dette var spesielt vellykket.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar