lørdag 3. juni 2017

«Lydighetsprøven : en tenkt fortelling om et barn» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal 2017

Alvis er 11, fyller 12 i løpet av boka. På skolen blir han kalt Alvis Piss, for det hender han ikke klarer å holde seg, men tisser seg ut.
Alvis' mor har truffet en mann, Duncan, som er arkeolog. Alvis og mora flytter inn til Duncan. Alvis er uheldig og ødelegger noe gammelt som Duncan har på soverommet, etter det får han ikke lov til å være i huset alene, men må vente utenfor etter skolen, til mora kommer. Det hender han treffer en mindre gutt i sandkassa som han kan leike med mens han venter; da går tida fort. Andre ganger går han litt rundt for seg selv, for eksempel til blokka der de bodde før.
Noen større gutter sier Alvis får være med i gjengen deres, hvis han ordner øl til dem. Alvis stjeler øl i butikken noen ganger, men det går ikke bra hver gang. Alvis vet det er galt å stjele. Likevel gjør han som guttene sier, for han ønsker seg så veldig venner.

I denne boka har Ingvaldsen gitt stemme til et barn som lider av omsorgssvikt. I forordet til boka skriver Ingvaldsen til den unge leseren at dette ikke er en sann historie, verken Alvis eller menneskene omkring ham finnes i virkeligheten. Samtidig vet vi at det finnes barn som har det vondt, som lever med at foreldre eller andre omsorgspersoner skader dem, fysisk og/eller mentalt.
Denne romanen er beslektet med forfatterens "Tryllemannen" fra 2014. Tryllemannen gjorde meg usikker på hvem jeg ville anbefale boka til, så jeg foreslo vel at barn helst burde lese den sammen med voksne. Nå som jeg har lest Lydighetsprøven har jeg kanskje blitt mer vant til "konseptet", for nå heller jeg mer mot at barn sikkert kan lese den på egenhånd, men aller mest tenker jeg at voksne burde lese den, spesielt voksne som arbeider med barn.
De fleste husker nok den tragiske historien til Christoffer Kihle Gjerstad, en liten gutt som ble banket og slått av stefaren sin, og til slutt døde av mishandlingen. (Les min omtale av "Jeg tenker nok du skjønner det sjøl".) Hvordan kunne noe sånt skje? Hvordan kunne gutten komme på skolen med veldige blåmerker uten at noen tok tak i det og reddet ham fra alt det vonde han opplevde hjemme? Er ikke hjemme det stedet vi alle skal kunne føle oss mest trygge? Hvis vi mistenker at barn har problemer hjemme, må vi ikke forsøke å hjelpe?

Alvis kommer også på skolen med blåmerker. En gang kommer han med brukket arm, han blir sendt på sykehuset for gipsing, og riktignok blir han stilt spørsmål om hva som har skjedd, men mora og stefaren lyver sammen en historie han lar seg lede til å støtt opp om. Slik blir ikke mishandlingen oppdaget eller stoppet.

Det er Alvis selv som forteller i boka. Og hans lille, naive barnestemme har så mye vondt å fortelle. Mest mellom linjene, for det er så ubegripelig vondt det han opplever, at han har egentlig ikke ord til å beskrive det. Dette er vond lesning, men det er fascinerende bra tenkt og komponert. En stund satt jeg og var fryktelig oppgitt over Alvis' mormor - for henne betror han seg til. Hvorfor i all verden gjør ikke hun noe for å gripe inn, tenkte jeg indignert. For så noen sider senere å få en aha-opplevelse som gjorde meg bare enda tristere: Den eneste Alvis har å betro seg til, mormor, ligger nemlig i graven. Han pleier å sitte ved gravsteinen hennes å fortelle. Og da skjønner jeg også hvorfor han er så opptatt av jobben til Duncan - alle spørsmålene han stiller om de døde, som "Kan de tenke?"

Alvis er altså 11 år, og fyller 12 i løpet av tiden vi følger ham. Men det virker åpenbart at det må være noe med ham, han virker altfor lett å lede (og villede) til å være på modenhetsnivå med en gjennomsnitts tolvåring. Desto verre at ungene i klassen, lærerne og andre voksne omkring ham, oppfører seg som de gjør.

Dette var en meget sterk og god/vond leseopplevelse som jeg virkelig anbefaler, men kanskje mest til voksne lesere som kan ha nytte av å høre stemmen til et mishandlet barn for å kunne gjøre seg sine tanker om temaet, og kjenne på følelsene historien vekker. Hvordan oppleves det å være et mishandlet barn? Hvordan kan det skje? Hva kan vi gjøre for å hjelpe?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar