torsdag 15. juni 2017

«Far din» av Bjørn Ingvaldsen

Utgitt av Gyldendal forlag 2016

Leo kommer hjem en ettermiddag. En helt vanlig dag så langt, men utenfor huset hvor han bor står en svart bil, og naboen forteller at Leos far - eller «far din» som han sier - er blitt hentet av politiet. Mora er ikke så flink til å forklare Leo hvordan alt henger sammen, eller kanskje hun ikke orker, eller kanskje hun tenker hun skal skåne ham. Men både unger og voksne omkring dem derimot, virker å være veldig godt orientert. Og alle er visst enige om at den som har en tyv til far, må selv være tyv. Og kona er nok også medskyldig, hun og sønnen kan jo ikke ha vært omgitt av alt tyvegodset uten å skjønne sammenhengen?!
Leos hverdag blir vond, mistenksomme øyekast overalt. Utfrysing, erting, mer eller mindre skjulte hentydninger om at nå gjelder det å passe på sakene sine, ellers blir de stjålet av sønnen til tyven. Mora får samme behandling; hun mister jobben og blir nektet å handle på nærbutikken, for sånne som henne er ikke ønsket der...

Denne boka er i slekt med forfatterens "Tryllemannen" (2014) og "Lydighetsprøven" (2017). Bøkene har til felles at de handler om gutter som opplever å være eller falle utenfor, og av ulike grunner blir overlatt mye til seg selv med det de opplever av vanskelig og vondt. I denne romanen er naturlig nok mora satt ut av spill, siden ektemannens uhederlige aktivitet kom som en fryktelig overraskelse. Men man kan vel si at Leo, i likhet med Otto i Tryllemannen og Alvis i Lydighetsprøven, blir utsatt for omsorgssvikt. Når mora ikke makter å ta hånd om og støtte sønnen slik han har behov for, burde noen andre fanget opp at hun/de trengte hjelp. I stedet er det slik at voksne rundt Leo og mora bare godter seg og sladrer, i hovedsak bare bidrar til å gjøre alt verre for de to.

Jeg kunne nok innvende at det virker i drøyeste laget at så å si alle omkring dem er så skadefro og ufølsomme, men kanskje er det sannsynlig at sånt forekommer. Og boka får slagkraft på denne måten. Man lever seg inn i hvordan Leo har det, blir opprørt og trist.

Boka er ei barnebok, fra 9 år og oppover, men voksne bør også lese. For å huske hvordan det kjennes å være liten, maktesløs, trist og alene.

2 kommentarer:

  1. En viktig bok, høres det ut som. Det føles nok som om at "alle" er ufølsomme og skadefro når en har det vondt, og dessverre er vel realiteten slik at folk trekker seg unna istedet for å imøtekomme. Trist.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei aariho, og takk for kommentar.
      Du har rett - det vil sikkert føles som at alle er mot en, når ting går dårlig. I boka er det jo faktisk en eller to som forsøker å være hjelpsomme, men med lite hell.

      Slett