mandag 1. mai 2017

«Sveiseblink» av Helene Guåker

Utgitt av Gyldendal 2017

Kristoffer går andre året på videregående. Han har noen jevnaldrende å feste eller råne med, men kan han egentlig kalle dem venner? Han vet ikke helt hvor han har dem hen; det blir ofte å sette på seg en maske og agere sånn som han tror de vil godta. Hjemme er det heller ikke særlig tjo og hei - han bor alene med faren, en litt taus og fjern type. Men så dukker det opp ei ny jente i bygda, og Kristoffer som har byttet damer ganske ofte kjenner på en helt ny følelse: Alt han vil er å være sammen med henne, men hvordan skal han fange interessen hennes? De er så ulike, nesten som om de kommer fra to forskjellige planeter - han er skolelei og gjør lite annet enn å feste, spille fotball eller råne rundt, mens hun virker som det prektige skolelyset. Så hvorfor skulle hun ha interesse av overhodet å se til hans kant?

Det er ikke så ofte det dukker opp ungdomsromaner som jeg tenker appellerer like mye, og kanskje mer til guttene enn jentene, men "Sveiseblink" er absolutt en god kandidat i så måte. Språket er røft, muntlig og dialektprega, heldigvis ikke så radikalt at det blir vanskelig å lese. Handlingen foregår på landet - helt nøyaktig fant jeg det ikke plassert, men et sted på Toten?
Å bo i bygdemiljø har sine utfordringer, kanskje spesielt for ungdom - utvalget av potensielle kamerater og kjærester er ikke overvettes svært, og man lever under ganske gjennomsiktige forhold; gjør du noe galt sprer det seg fort. Og noen ganger spres rykter som ikke har hold i virkeligheten; likevel kan ryktene være plagsomt seigliva.

Litt pirk: Da Kristoffer besøker biblioteket for å låne ei bok, noterer bibliotekaren noen nummer på ei blokk da Kristoffer spør etter en roman. Normalt er romanene ordnet alfabetisk på etternavnet til forfatteren, så de fleste bibliotekarer pleier ikke notere noe når de skal finne dem - i alle fall skriver de ikke ned noe nummer.
Og så står det et sted at Kristoffers hjerte "dunka som om jeg sku fløgi Cooper-testen på seks minutt." Jeg skjønner at hjertet dunker kjempefort, men lignelsen med Cooper-testen blir litt rar. En Cooper-test er typisk: Hvor mange runder/hvor langt greier du å løpe på 12 minutter. Men her er det kanskje noe jeg ikke vet: kanskje det finnes varianter av testen der man skal løpe så langt man greier på 6 minutter i stedet for 12?

Jeg har før lest "Vil ikke reise, kan ikke bli" (voksenroman) og "Juksemaker" (ungdomsroman) av samme forfatter. Hun har virkelig fenget interessen min, så jeg kommer til å sjekke ut resten av bøkene hun har skrevet. Og jeg ser fram til hva hun kommer med i fortsettelsen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar