fredag 5. mai 2017

«Bare du» av Anna Ahlund

Oversatt av Kjell Jørgen Holbye
Utgitt av Gyldendal 2017

John er 16 år, har søkt om plass på fotballinje på videregående skole til høsten. Nå over sommeren forsøker han å pleie en kneskade med forsiktig løpetrening, ellers går han mest og slenger. Han og storesøstera Caroline er alene hjemme denne sommeren, foreldrene bor på hytta. Alt ligger til rette for en fredelig og fin sommer, helt til Caroline tar med den nye typen hjem. Med det samme John møter Frank, kjenner han en dragning. En dragning han motarbeider så godt han kan, for det er jo ikke greit å bli forelska i typen til søstera! Men når han fornemmer at Frank har det på samme måte som ham, blir det nærmest håpløst å stå imot...

Dette er en kjærlighetsroman for ungdom, med et homofilt par i hovedrollen.
Jeg likte boka veldig godt nesten hele veien, men da jeg hadde avsluttet satt jeg likevel igjen med en følelse av at begeistringen begynte å kjølne etter hvert som slutten nærmet seg.
Det jeg synes er bra med boka, er måten den beskriver forelskelsen på - det gjør det spennende å lese videre, for hvordan skal de nærme seg hverandre og hvordan skal egentlig dette gå? Og sex-scenene synes jeg fungerer veldig godt - det er ikke lett å skrive troverdig eller bra om sex, men det synes jeg forfatteren får til.
Jeg elsker dessuten kjærlighetsromaner, og denne boka holder seg innenfor sjangerens "regler", hvis man kan si det sånn; alt man forventer av en kjærlighetsroman, har denne boka.
Men så er det noe med hvor vakre disse to unge mennene er. John får vi ikke beskrevet, men vi skjønner av sammenhengen at han er så pen at han vekker oppsikt og beundring hvor han kommer. Frank er nøye beskrevet, siden det er John som forteller i boka. Jeg får forståelsen av at dette er mennesker som er vakre på innsiden også, og det er kanskje der det bikker litt for meg. Blir det ikke litt lite troverdig, blir det ikke en litt for perfekt glasur her?
Og knutene på tråden som skal få oss til å frykte for om de elskende skal få hverandre til slutt, føles ikke de også litt konstruerte, overdramatiserte?

Nøyaktig hva det var med boka som ødela for helhetsinntrykket, er det vanskelig å sette fingeren på. Kanskje er historien bare litt for glatt, på samme måte som hovedpersonene er det. Er det lov å si at de kjennes litt for teatralske og amerikanske?
Det hadde vært interessant å høre hva andre lesere synes!

Selv om jeg ikke liker boka helt uten forbehold, så vil jeg absolutt anbefale den, både til ungdom og voksne, og til både hetero- og homofile.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar