fredag 21. april 2017

«Endetid» av Ole Kristian Ellingsen

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Hovedpersonen i boka er prest, gift og far til en datter på snart 19 år. Datteren har i det siste gitt foreldrene noe bekymring, for eksempel overnatter hun en gang hos en gutt/mann de ikke vet hvem er og uten å ha gitt beskjed. Da hun en senere natt også uteblir, er selvfølgelig bekymringen også veldig stor, men de trøster seg med at hun vil nok dukke opp igjen denne gangen også. Men det gjør hun ikke. Til slutt etterlyser de henne hos politiet, som etter noe leting finner henne drept. De er ganske sikre på hvem gjerningsmannen er, men han har reist til hjemlandet sitt, et land Norge ikke har utleveringsavtale med, så det ser ut til at han vil slippe unna helt uten straff.
Sorgen, fortvilelsen og raseriet gjør det vanskelig for jeg-personen fortsatt å ha troen på at Gud finnes, og de ulike måtene han og kona sørger på, gjør at de to også strever med sitt forhold.

Forfatterens etterord gjør rede for at han har lånt fakta og personlige erfaringer fra den såkalte Martine-saken; i 2008 ble den norske studenten Martine Vik Magnussen drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men beskyttes av manglende utleveringsavtale mellom England og Jemen, dit gjerningsmannen flyktet.

Å miste et barn på en slik måte vil uansett være fryktelig. Men man kan forstå at det er ekstra vondt når man vet at gjerningsmannen ikke får straff; det strider mot ens rettferdighetsfølelse og gjør kanskje at man aldri kan forsone seg med skjebnen eller gjenopprette en slags fred og balanse i livet.

Dette er en bok det gjør vondt å lese, men den er i høy grad interessant og tankevekkende.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar