onsdag 12. april 2017

«Den hjelpsomme okkupanten» av Kjersti Ericsson

Utgitt av Oktober forlag 2017

Tyske major Welser har i 1943 kommet seg ganske bra etter en krigsskade i det ene benet, men helt hundre prosent kurert er han ikke. Litt halt og ustø kan han ikke delta i strid, men heldigvis kan han fortsatt gjøre nytte for seg. Han forlater kone og sønn i Tyskland for å gjøre tjeneste i bygda Kreklingvåg i Nord-Norge. Der skal han lede arbeidet med å bygge en del av forsvarsverket Atlanterhavsvollen.
I Kreklingvåg forsøker han med friskt pågangsmot å gjøre seg til venns med lokalbefolkningen, ved for eksempel å bidra til å høyne kvalitet og utvalg av varer i butikken, eller hjelpe enkeltpersoner med råd og dåd. Han er ikke like heldig med alt han befatter seg med, og vanskelig å bli akseptert og godtatt er det uansett, siden flesteparten av lokalbefolkningen i utgangspunktet er skeptisk til okkupantene, uansett hvor hyggelige og vennlige de måtte være.

Dette er en velskrevet og engasjerende roman, og jeg tenker at det også er en ganske modig roman, siden perspektivet og mye av sympatien er lagt til de tyske okkupantenes side.
Welser framstår som ganske naiv, og kanskje litt hjernevasket; troen på Føreren og at Tyskland kommer til å vinne krigen er hardnakket på plass helt til det siste.
Å se nordmennene med hans øyne er et interessant perspektiv. At han ikke forstår hvorfor lokalbefolkningen møter ham med skepsis, kan være realistisk nok - tyskerne kan ha sett på seg selv som Norges redningsmenn, de ville bare nordmennene godt; hvorfor kunne de ikke bare ta imot hjelpen og være litt takknemlige?!
Enkelte episoder i romanen er lett komiske, men romanen blir summa summarum tragisk, hvis man ser på de enkelte menneskeskjebnene som rulles opp.

Litt pirk: s 15 står det at Welsers mor venter på en utmerkelse av sin avdøde sønn "port mortem". Det riktige skal være "post mortem" (=etter døden). (Post mortem er for øvrig et uttrykk jeg nesten blir litt nervøs av, bare fordi en tidligere kollega av meg fortalte at hun en gang hadde kommet i skade for å bruke uttrykket feil i en tale, noe hun nok aldri glemte siden. Et generelt råd jeg kan gi, er at man forsøker å bruke minst mulig fremmedord, i alle fall ikke bruke fremmedord man ikke kjenner spesielt godt.)

Til opplysning: Kreklingvåg er en oppdiktet plass.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar