fredag 17. februar 2017

«For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» av Kyrre Andreassen

Utgitt av Gyldendal 2016

Krister Larsen er elektriker, men etter at ryggen streika blir han gjennom NAV-tiltak satt til å jobbe i skolen, der han skal lære utlendinger norsk. Å finne seg til rette i en såpass annerledes arbeidshverdag, i et såpass annerledes miljø, når man i tillegg sliter med livet sitt på flere andre fronter, er ikke bare lett.

Fra før har jeg lest «Svendsens catering» av samme forfatter. Det er såpass lenge siden at jeg ikke husker så mye av den, men jeg synes å erindre at den tematisk er ganske lik denne.

Det er Krister selv som forteller, og formen er muntlig, ordrik, man kan si pratsom. Formen kan også minne om en indre monolog, der flyten ikke alltid blir så god fordi man endrer retning på setningene underveis, og pøser på med gjentakelser for å dvele eller understreke.
Kristers stemme gir meg assosiasjoner til borettslagsplager Narvestad, eller lagersjef Marve Fleksnes, eller - for de som husker - besserwisser og telefonplager Stutum. Krister er selvsikker, eller kan vi si skråsikker og litt selvgod? Han kan virke reflektert, men det er kanskje mest det at han er forberedt på å bli motsagt, og parerer eventuelle motsigelser i forkant. Alt han gjør har en grunn, en god grunn, etter som jeg forstår ham.

Jeg synes romanen var ganske underholdende, til tider lo jeg litt for meg selv av gode beskrivelser at typer og situasjoner for eksempel innen skolemiljøet. Den er også tankevekkende; jeg synes forfatteren greier å gi innsikt i mekanismene rundt aggresjon og sinne, og hvorfor det går galt når meningen er god. Som: Hvordan kan en mann som bare vil det beste for barnet sitt, komme til å såre sønnen sin på en slik måte at han sikkert vil bære det med seg hele livet?

Formen forfatteren har valgt er jeg kanskje litt mer kritisk til. Romanen kunne helt klart vært mer lettlest, med en betydelig bedre flyt, om man hadde valgt å redigere "tankestrømmen". Formen er muligens valgt slik for å gi en tydelig følelse av at vi har med en ekte person og reelle tanker å gjøre.

Romanen var nominert til P2-lytternes romanpris 2016, og Brageprisen 2016.

2 kommentarer:

  1. Flott omtale! Jeg hektet meg nok opp i formen, og irriterte meg grenseløst over måten hovedpersonen snakket til, hovmodig og selvopptatt som han er. Jeg kom meg no gjennom den, men undret meg over hvilke bøker som nomineres til priser om dagen :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine, og takk for kommentar!
      Da er vi i alle fall to som syntes denne formen var litt krevende å lese :-)

      Slett