mandag 2. januar 2017

«To mennesker» av Anna Munch

Utgitt av Biglers forlag 1897

Etter å ha lest «Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø ble jeg nysgjerrig på Anna Munch, hovedpersonen i Aarøs roman. Forfatteren Anna Munch blir framstilt som en nærmest gal forfølgerske som ble forelsket i og la seg etter Knut Hamsun. Hun skrev intense brev til ham, fulgte etter ham og tok inn på pensjonat hvor Hamsun bodde for å være i nærheten av ham. Hamsun anmeldte henne til politiet og ba dem om å mentalundersøke henne; han hevdet hun var gal. Det verserte også en del anonyme brev som beskyldte Hamsun for både det ene og det andre. Hamsun hevdet Anna Munch sto bak de injurierende skriveriene, og politiet etterforsket saken. De hadde en skriftekspert til å sammenlikne ulike skriftprøver, men kunne ikke slå fast at Anna Munch var den som sto bak de anonyme brevene. Snarere konkluderte de vel med at Hamsun mer sannsynlig var den som sto bak de anonyme skriveriene, og på dette tidspunktet bestemte Hamsun seg for å trekke anmeldelsen.

Romanen «To mennesker» skal angivelig var Annas forklaring på hva som hadde foregått mellom henne og Hamsun, et forsvar som skulle renvaske henne.
Hovedpersonen, fru Sigrid Strøm, skal være Anna selv, og forfatteren Leif Erlandsen som fru Strøm møter og blir venn med, skal være Hamsun. Forholdet mellom de to skjærer seg etter hvert fordi fruen ikke får fred for tanker hun mener hun MÅ dele med Erlandsen, tanker hun ikke kommer på å kunne snakke om mens de er sammen, så hun skriver dem ned og sender i brevs form til forfatteren. Brev hun siden angrer på at hun sendte, og som han også reagerer merkverdig og skremmende på. Nøyaktig HVA hun betror Erlandsen kommer ikke fram, men mellom linjene kan man lese at hun er betatt av ham, føler seg beslektet med ham, som en trygg bror, hun synes det er spennende og givende å samtale med ham, trives veldig godt i hans selskap og stundom kan hun kjenne en stor glede bare ved å oppholde seg i samme rom som ham. I romanen diskuterer fru Strøm med seg selv; Kan det være forelskelse hun føler? Men hun slår det fra seg. Dette hun føler er noe mer og viktigere enn en forelskelse. Følelsene er så rene og sterke, de må være hevet over det erotiske.

Uten å vite eksakt hva fru Strøm skriver i de forskjellige epistlene til Erlandsen, er det umulig å forstå hvorfor han blir så opprørt og skyver henne fra seg. Men vi får vite at Erlandsen ved en anledning kysser henne og vil komme etter henne på rommet hennes. Da låser hun døren og slipper ham ikke inn.
Så må man bare tenke sitt, og det gjør jeg. Hvis Hamsun har forstått det slik at Anna Munch var forelsket i ham, har han sikkert syntes det var litt smigrende og spennende. Det er ikke sikkert han så for seg at Anna var den han ville dele livet med, men hvorfor ikke hygge seg litt om det bød seg en anledning? Da han følte seg tilstrekkelig oppmuntret kan han ha gjort sitt framstøt, men da han så ble avvist, følte han seg lurt og ble forbannet. Og så straffet han henne for det. Anna sendte ham ildfulle brev på nytt, han må ha blitt litt forvirret - er hun, eller er hun ikke forelsket i meg? Hvis hun er så forelsket, hvorfor trekker hun seg bare unna og koketterer når vi har mulighet til å være to alene sammen? Hva er det med henne? Er hun sykelig sjenert? Er hun rett og slett en luremus, kanskje? Til slutt blir det hele ganske enkelt nok for ham, og han puffer henne vekk én gang for alle.
Det nevnes i romanen en drøm som fru Strøm hadde. Hun drømte at hun var omsvermet av en veps, den surret omkring hodet hennes. Like før den skulle stikke henne, våknet hun av drømmen, så det ble ikke noe stikk. Denne drømmen kan man jo lese symbolsk - Erlandsen var som en litt skremmende veps som svirret omkring henne, som gjorde henne litt nysgjerrig, som hun følte seg omsvermet av og som skapte spenning i tilværelsen. Men rett før han skulle stikke henne og hun ville fått kjenne hvordan stikket opplevdes, våknet hun og unnslapp.

Det er litt rart å lese denne romanen. Den ville neppe interessere noen i dag, om det hadde vært en roman gitt ut nå. Og jeg hadde nok aldri grepet til den, om det ikke var for at den etter all sannsynlighet handler om Hamsun og Anna Munch. Det er ytterst lite handling, og det er bare så forsiktig antydet hvilke følelser som raser i fru Strøm - historien oppleves som ganske flat og blodfattig. Det må bety at Anna Munch har holdt tilbake, virkelig lagt lokk på følelser og begjær jeg antar må ha vært uhyre sterkt. Det er mer spennende å fabulere om alt det usagte i historien, enn det som faktisk står.

Jeg er fortsatt nysgjerrig på hvem Anna Munch var, og har tenkt å lese en annen roman av henne, som også skal være selvbiografisk.

3 kommentarer:

  1. Så gøy å finne at noen andre har gått veien før meg. Hentet To mennesker på biblioteket i dag, og fryder meg å holde i en førsteutgave fra 1897. Kjempeflott omtale, jeg lenker til deg når jeg kommer så langt :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tine, takk for hyggelig kommentar :-)
      Det er så fint med bøker som inspirerer til videre lesning, jeg liker å gå i dybden når jeg finner noe som interesserer. Det var bra at Aarø oppga at To mennesker er kilde; jeg ser jo at hun har brukt den godt, for å si det sånn. Kjenner igjen mye fra Aarøs bok når jeg leser To mennesker - får kanskje ikke HELT den samme stemningen, men det er ikke langt unna.
      Nå har jeg fått tak i "Glæde" fra 1904, som er selvbiografisk om Anna Munchs liv, fra barndom til voksen, om samlivet med en brutal ektemann, om skilsmisse, og om kjærligheten til en datter hun bare sjelden får treffe. "Glæde" ligger ikke i bokhylla.no, så nå sitter jeg også med en skikkelig gammel bok mellom hendene - det er som du skriver: en fryd. :-)
      Er spent på å høre

      Slett
    2. Der kuttet jeg i svaret mitt... Jeg ville skrive at jeg er spent på å høre (dvs lese...) ditt innlegg om To mennesker, når du kommer så langt.
      Ser av ditt blogginnlegg om Hennes løgnaktige ytre at du er inspirert til å lese av og om Hamsun. Ja, der er det mye å hente, kos deg med det :-)

      Slett