onsdag 18. januar 2017

«Glæde» av Anna Munch

Portrett av Anna Munch
Utgitt av Gyldendal 1904

Jeg ønsket å lese denne samtidsromanen fra 1904 fordi den oppgis som selvbiografisk. Etter å ha lest Selma Lønning Aarøs roman "Hennes løgnaktige ytre" ble jeg nysgjerrig på Anna Munch; hvem og hvordan var hun? Jeg leste først "To mennesker" som skal omhandle Anna Munchs forhold (eller ikke-forhold) til Knut Hamsun.

I "Glæde" møter vi Ester, blir kjent med henne som barn først. Så gjør historien et stort hopp og vi kommer tilbake i Esters liv når hun står på spranget til å skulle skilles fra sin mann. Han nekter henne å ta datteren med seg, noe som gjør valget ekstra tungt.
Romanen framstiller Ester som en attraktiv kvinne; hun virker formelig omsvermet av menn og kunne ha giftet seg med både den ene og den andre. Men hun er ikke synderlig interessert i noen etter det havarerte ekteskapet; «Jeg kan faa hundrede 'Mandfolk'. Men hvor finder jeg et Menneske?» Så er det likevel en mann hun forelsker seg i, André, men han dør. Jeg lurer på om det er Hamsun som kan være modell for denne - i så fall kan det ja vært fin terapi for henne å ta livet av ham som romanperson? I tillegg bør nevnes at Ester er komponist og André sanger, så denne mannen sang stykker hun komponerte. Det kan jo ha vært litt artig på den måten å få mannen til å "danse etter hennes pipe"?

En kamerat av denne sangeren, Laurentius, slår hun seg etter hvert sammen med; de bor sammen uten å være gift, men også uten å dele seng, later det til. De deler derimot økonomi, en kilde til evig splid og gnag, for Laurentius har perioder da han virker manisk og bruker penger som en full sjømann. Han synes også ganske selvopptatt og umoden; når Ester blir dårlig - noe med hjertet - virker han mest bekymret for sin egen del.

Romanen framstår som noe springende; det er en del sidetemaer som kommer via personer Ester møter og som blir beskrevet og tolket. Forfatteren skifter mellom nåtid og fortid, på en måte som virker tilfeldig, som om hun ikke har merket det selv.

Det gikk tungt å lese denne romanen. Som med "To mennesker" føler jeg at Munch utelater en hel del av det mest blodfulle og dramatiske, så stoffet framstår som ganske tørt og flatt. Jeg er ferdig med Anna Munch, i alle fall for nå. Spennende å kikke inn i en tid som er forbi, og forsøke å bli kjent med et menneske som levde for lenge siden, ut fra verker hun har lagt igjen etter seg.

4 kommentarer:

  1. Jeg har akkurat lest skuespillet "Vesla" av samme forfatter, det likte jeg veldig godt. Og det var lest bare i løpet av få timer. "Glæde" derimot høres det ut som jeg kan hoppe over, og To mennesker føler jeg kanskje at for min del behøver litt avstand fra min lesing av "Hennes løgnaktige ytre". Er litt redd jeg vil blande de to romanene sammen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mari, takk for kommentar. Glæde var litt tung, ja. To mennesker var mer interessant, og det var også interessant å se hvordan Aarø har brukt denne som kilde/inspirasjon for sin roman. Kanskje jeg tar en titt på Vesla ved en senere anledning, takk for tips :-)

      Slett
  2. Må sende en takk til Mari, som sendte meg over til deg i dag. Veldig kjekt å lese dine tanker om Glæde, og det er ikke fritt for at jeg fikk lyst å lese både denne, og Vesla som Mari skrev om. Siden jeg fordyper meg i Hamsun om dagen, er det litt gøy å bli kjent med en forfatter som var samtidig med ham :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar, Tine - hyggelig hvis det jeg skriver kan være inspirasjon til videre lesing :-)

      Slett