torsdag 29. desember 2016

«Hennes løgnaktige ytre» av Selma Lønning Aarø

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Dette er en historisk-biografisk roman om Anna Munch. Jeg kan ikke si jeg har hørt om henne tidligere, tydeligvis er hun en forfatter hvis navn og verk er blitt glemt, men etter å ha lest denne romanen vet jeg mer. Anna Munch var altså forfatter og samtidig med Knut Hamsun. I biografier om Hamsun blir hun framstilt som en gal forfølger av ham; Anna Munch var forelsket i Hamsun, og fordi hun ikke fikk følelsene gjengjeldt ble hun nærmest besatt, skrev ildfulle brev til ham og fulgte etter ham for å bo på samme pensjonater og hoteller som ham, flere steder i Norge og i Paris.

Aarø forteller i etterordet at hun opprinnelig ønsket å skrive en biografi om Anna Munch, som kunne gi et riktigere og mer utfyllende bilde av henne enn det biografiene om Hamsun tegnet. Men kildene hun fant inneholdt hull hun ikke fikk til å fylle på annen måte enn å dikte, så da ble det en roman.
I etterordet forklarer også Aarø hvorfor hun har valgte å bruke stemmen til Signe, Annas datter som hun forlot fordi hun ikke kunne leve med ektemannen Ragnvald Munch, og han ikke lot henne få ta Signe med seg. Romanen skifter mellom å følge Anna og Signe. Det forekom meg som en litt vanskelig vinkling, og jeg kjente at jeg var aller mest interessert i Annas kapitler mens jeg leste, men Aarøs forklaring gjør at jeg skjønner bedre valget hun har gjort. Jeg skjønner at Signes stemme har vært forløsende og gitt en inspirerende innfallsvinkel for Aarø, men slik jeg ser det hadde romanen blitt enklere og muligens sterkere uten Signes kapitler. Selv om Signes liv og skjebne også er en sterk historie.

Jeg fant denne romanen meget interessant og velskrevet. Dette er et stort høydepunkt blant årets norske romaner, og jeg ble ansporet til å lese mer. Anna Munchs roman "To mennesker", som finnes i bokhylla.no, skal visstnok være hennes selvbiografiske beretning om forholdet mellom henne og Knut Hamsun, så den tenker jeg å lese.

onsdag 28. desember 2016

«Nei og atter nei» av Nina Lykke

Utgitt av Oktober 2016

Ingrid er gift med Jan. Sammen har de to voksne sønner. Til tross for at sønnene er voksne og burde ha flyttet ut for lengst, bor de fortsatt hjemme og oppfører seg som de bor på hotell. Ingrid begynner å bli kraftig irritert over oppførselen deres; de er jo bare hyggelige og vil snakke med henne når de trenger penger! Men best som hun opplever at livet har kjørt seg i et blindspor og ikke kan bli verre, så blir det nettopp det...

Til tider var denne romanen veldig morsom; jeg lo høyt noen ganger mens jeg leste. Men den muntre starten gikk over til - summa summarum - å bli ganske deprimerende lesning. Boka handler om Hanne i tillegg til Jan og Ingrid. Hanne er en femten år yngre kvinne som Jan innleder et forhold til. Tilfeldigheter og slapp moral: vips, så kan livet ditt være snudd på hodet.

Romanen har altså tre hovedpersoner, synsvinkelen og sympatien veksler mellom de tre. Romanen er kanskje mest av alt en mulig forklaring på hvordan tilsynelatende greie forhold (og liv!) kan omkalfatres av tilfeldigheter og slapp moral.

«Harry Potter og barnets forbannelse»

Basert på en original ny historie av J.K. Rowling, John Tiffany & Jack Thorne : et nytt skuespill av Jack Thorne

Oversatt av Torstein Bugge Høverstad
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Harry Potter er blitt en voksen mann, han er gift med Gulla og de har tre barn sammen. Han har et litt anstrengt forhold til Albus, den yngste sønnen.
Albus overhører en samtale mellom faren og Anton Djervell, der Anton anklager Harry for manglende vilje til å bidra for å få tilbake Antons sønn, Fredrik Djervell, som døde i tretrollmannsturneringen i 1994. Da Anton blir avvist av Harry, bestemmer Albus seg for å gjøre en innsats for at Anton skal få sønnen sin tilbake. Sammen med kameraten Scorpio Malfang drar han - ved hjelp av en tidsvender - tilbake i historien for å gjøre om på hendelsene, slik at Fredrik kan oppstå fra de døde...

Dette er et skuespill, med replikker og scene-anvisninger, så dette blir nokså annerledes fra hvordan det oppleves å lese de andre bøkene om Harry Potter. Jeg synes det var mye spennende her, og innholdet kjentes tro mot Rowlings univers og karakterer. Kanskje synes jeg Hermine, Ronny, Gulla og Harry framstilles litt vel sukkersøtt noen steder, og kanskje synes jeg tidsklusset blir i overkant innfløkt å forholde seg til, men alt i alt en fin leseopplevelse.

«Fremtidens araber : barndom i Midt-Østen. Del II : 1984-1985» av Riad Sattouf

Oversatt av Alexander Leborg

Utgitt av Minuskel 2016

Vi møter igjen den lyshårede lille gutten Riad, fra «Fremtidens araber : barndom i Midt-Østen 1978-1984.» Her begynner han på skolen, men han er også på ferie hos besteforeldrene i Frankrike og deltar i sosiale tilstelninger med familie og familievenner.

Interessant, usentimentalt, engasjerende og lettlest om en kultur som ikke virker spesielt barnevennlig.

søndag 25. desember 2016

«Så hyggelig» av Christian Lyder Marstrander

Utgitt av Aschehoug 2016

Lorentz spiller på bandylaget. Med på laget er også Nicolay og Fredrik. Lorentz ser opp til Nicolay, som vel må sies å være stjerna på laget. Nicolay oppfører seg uavhengig og tøft, og har draget på damene. Lorentz er venn med Fredrik, mest omgangsvenn, kanskje, siden foreldrene hans og foreldrene til Fredrik er omgangsvenner. Guttene pleier å smelte tinn og lage tinnsoldater når de er sammen, og de hører på Burt Bacharach, for det gjør fedrene deres.
Men nå synes ikke Lorentz det er så kult å henge med Fredrik lenger. Han vil heller være venn med Nicolay, og sånne som Nicolay gidder ikke bruke tid på streitinger som Fredrik.
Guttene skal også konfirmeres. Ei av jentene på konfirmasjonsleiren er veldig hyggelig og søt. Lorentz kan være ganske slagferdig og vittig når han går inn for det, kanskje det kan sjarmere henne?
Lorentz kommer flere ganger i skvis denne tiden, det er så mange hensyn å ta. Han må ta hensyn til foreldrene som ønsker han skal konfirmere seg og selvfølgelig sette konfirmasjonsforberedelsene foran bandyen, selv om det gjelder NM! Han må være grei med Fredrik, selv om det er skikkelig vrient, siden han også vil være innenfor med Nicolay...

Lorentz kommer tydeligvis fra et såkalt "dannet hjem" - her er det blådressen fram om du skal i teater, det antar jeg kan virke fjernt for mange unge. Bare det at du går frivillig i teater 15 år gammel, vil være rimelig fjernt, tenker jeg! Men det går greit å kjenne seg igjen i den skvisen, alle dilemmaene man kan havne i som ung. For det er særlig unge mennesker som er i søking etter hvem de er, som henger med den ene når de vil være sånn, og henger med den andre når de vil være slik. Og som kommer i skikkelig dilemma-klem når de skal forsøke å sjonglere både det ene og det andre vennskapet, og både det ene og det andre og det tredje hensynet til ørten personer.

Lettlest og engasjerende ungdomsroman, helt sikkert fin for både gutter og jenter i konfirmasjonsalder.

«Du er så lys» av Tore Renberg

Utgitt av Oktober 2016

Jørgen og kona Vibeke får nye naboar, ekteparet Steinar og Liv Merete, som har ein son.
Steinar verkar som ein sjølvsikker fyr, ein type som tek plass, som likar å vera midtpunkt, vera der ting skjer, og som får ting til å skje.
Då Jørgen får ein ledig billett til fotballturen til England, stiller Steinar opp som "vikar", endå dei ikkje kjenner kvarandre særleg godt. Jørgen blir ikkje heilt klok på Steinar. Det er noko som ikkje stemmer heilt, men kva er det? Då Steinar låner med seg eine sonen til Jørgen og Vibeke opp på hytta, får dei plutseleg for seg at dei må opp og sjekka om alt er i orden, så urolege blir dei for at Steinar har noko muffens fore…


Eg sleit lenge med denne boka. Det kan vera tida eg las ho på, at eg var for oppteken av alt mogleg anna. Eller det kan vera det store frampeiket romanen byrjar med; for eg likar ikkje frampeik.
Eg tykte språket var omstendeleg og tungt (eg trur forfattaren har tenkt det skal framstå som ein slags muntleg monolog, litt slik som folk pratar?) Eg fann boka ganske keisam, for det skjedde ingenting på lenge, lenge. Det var berre dette frampeiket, som fortalde meg at noko forferdeleg kom til å skje, så eg måtte berre venta meg, og greide eg å gjette kva det var som skulle skje? Nei, eg greide ikkje gjette det. Eg vart litt sur med ein gong det fatale skjedde, for det kom så totalt frå det blå i høve til det forfattaren prøvde å få meg til å sjå eller tenkje.
Men så endra heile leseopplevinga seg, i og med dette som skjedde. Eg fekk eit nytt perspektiv. Boka ga meg verkeleg noko å tenkje på, slik eg likar, og eg vart meir venleg stemt mot prosjektet då heile boka var lest.


Eg held fast ved at boka kunne vore betre komponert, og den lange innleiinga, om eg kan kalle ho det, kunne ha vore skriven i eit einklare, mindre omstendeleg språk, og den kunne og vore ein god del kortare.

torsdag 8. desember 2016

«Hålke» av Helene Uri

Det er livsfarlig hålke ute, så ekteparet Ebba og Karl blir innestengt i leiligheten i flere dager. Det tærer på både humør, samhold og matlager...

Jeg har kommet til at jeg liker romaner med få hovedpersoner og med handling som utspiller seg på ett eller noen få steder; det man kan kalle kammerspill. Da har man muligheten til å samle konsentrasjonen, komme helt nært innpå personene og grave dypt.

Jeg likte mye ved denne romanen; slik forfatteren har gjort at det første inntrykket man får av ekteparet som harmonisk og lykkelig, sakte sprekker opp og uhyggelige ting begynner å tyte fram.
Enkelte partier ble litt vel sakteflytende og mindre interessante, og jeg synes forfatteren har gjort disse menneskene i 70-åra mer gebrekkelige og skrale enn sannsynlig, men at de blir innestengt i dagevis på grunn av hålke er jo bare en forutsetning for historien som jeg må godta.

søndag 4. desember 2016

«Nærmere kommer vi ikke» av Monika Steinholm

Jens er forelska i Niklas, men vet at ham kan han aldri få. Han drar på besøk til onklene sine (som er homofile) for å bo hos dem en stund denne sommeren. Mens han er der, treffer han Edor. Edor er kjæreste med Beate, men oppdager at han kjenner en foruroligende kribling når han er med Jens...

Denne ungdomsromanen er - som det står på vaskeseddelen - en løs oppfølger til «Fuck verden» fra 2015. Det er noen personer fra forrige roman som vaker litt i bakgrunnen, men jeg ser egentlig ingen grunn til at disse to romanene skal ses i sammenheng; de kan utmerket leses hver for seg.

Dette er en engasjerende roman om kjærlighet. Kjærlighet kan være vanskelig nok om man er heterofil, og ekstra vanskelig kan den være om man er homofil og frykter hvordan familie og venner vil reagere hvis man skulle forelske seg i en av samme kjønn.