lørdag 29. oktober 2016

«Bridget Jones' baby : dagbøkene» av Helen Fielding

Oversatt av Anlaug Lia og Hege Frydenlund

Utgitt av Aschehoug 2016

Bridget Jones ønsker seg baby. Hun ser gravide overalt, føler sterkt at noe mangler i livet hennes, og den biologiske klokken tikker frenetisk. Og så blir hun gravid, men siden det er Bridget Jones vi snakker om, så er det ingenting som skjer på en enkel og normal måte. Når det omsider går opp for henne at det er en graviditet som gjør klærne trangere og trangere for hver dag som går, så er det to menn som kan være faren til barnet...

Det er uhyre sjelden jeg ser filmen før jeg leser boka, men for denne boka ble fristelsen til å se filmen på kino for stor. Jeg koste meg på kino, det er i alle fall sikkert!
Det er ulikheter mellom bok og film, og den største forskjellen er såpass stor at man nesten kan si det er snakk om to forskjellige historier. Jeg røper ikke hva denne store forskjellen bunner i, så blir du bare nødt for å lese boka selv for å finne det ut.
Litt forvirrende kan det være at denne boka kommer nå, tre år etter Bridget Jones : mad about the boy (2013) - i den boka er Bridget 51 år og tobarnsmor, så med årets roman hopper vi altså bakover i tid.

Jeg synes dette er morsom lesning, fin å drømme seg bort med i noen timer, men det er ikke så mye mer enn det; boka kommer antakelig til å bli ganske fort glemt.

tirsdag 25. oktober 2016

«Verden som var min. Bind 2. Syttitallet» av Ketil Bjørnstad

Utgitt av Aschehoug 2016

Etter å ha lest første bind fristet det å lese fortsettelsen. Bjørnstad forteller her videre fra livet sitt, og fletter det sammen med politiske og kulturelle begivenheter innen- og utenlands.

Bind 2 er også svært tykk bok; det aller beste hadde nok vært å lest den i en ferie, da jeg ville hatt bedre tid til å sitte mer sammenhengende med lesingen. Nå kjente jeg at dette ble veldig mye på en gang, med mange navn og hendelser å holde styr på, og kanskje er det bare meg og lesesituasjonen, men jeg kjenner på at dette blir litt oppramsende. Jeg må innrømme at jeg skummet en del partier for å bli ferdig innen rimelig tid.
Kanskje kunne en litt annen regi gjort boka mer lettlest. Rammen som Bjørnstad setter med å fortelle kronologisk, ett og ett år om gangen, gjør at de enkelte trådene ikke samles.
Kanskje kunne Bjørnstad valgt en annen ordning til fortellingen, enn den kronologiske? Det fine med måten han har valgt å gjøre det, er at informasjonen kommer i en slags ubearbeidet form, så får leseren trukket sine egne slutninger.

fredag 14. oktober 2016

«Paris for én» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland
Utgitt av Bastion forlag 2016

Nell skal på romantisk helgetur til Paris med kjæresten, men så får hun melding fra ham rett før toget går; han rekker det ikke! Hun drar alene og avtalen er at han kommer etter, men så kommer ny melding: Han fikk dessverre ikke til å komme, men han håper hun vil kose seg i Paris alene! Vel, det kan ikke Nell se for seg blir mulig. Hun er nemlig ikke av den mest frampå typen, så det å skulle rusle rundt i Paris alene tiltaler henne overhodet ikke. Men å endre billetten til en tidligere retur, koster for mye. Hun bestemmer seg for bare å komme seg gjennom helgen på et eller annet vis, men så skjer det ting som gjør at helgeoppholdet ikke blir så verst romantisk likevel...

Jeg må innrømme at jeg ble ganske skuffet da jeg så hvor tynn denne romanen er. Med mye luft (for eksempel blanke sider ved kapittelskiftene), store bokstaver og noen illustrasjoner har forlaget greid å strekke denne kortromanen til å telle 203 s.
Selv om jeg ble skuffet over romanens fysiske omfang, ble jeg ikke skuffet over innholdet. Dette er hyggelig, romantisk lesning. Og siden romanen er så kort og lett, kan den sikkert også anbefales for unge jenter som er på vei over fra ungdoms- til voksenlitteratur.

tirsdag 11. oktober 2016

«Amundsen : en roman» av Espen Ytreberg

Utgitt av Tiden 2016

I denne romanen følger vi Roald Amundsen på ferden mot Sydpolen, men får også innblikk i livet hans i tiden som fulgte etter ekspedisjonen, da han reiste rundt og holdt foredrag og kanskje kjente på misnøyen over livet slik det ble.

Romanen viser flere av Amundsens stridbare og mindre flatterende sider. Konflikten med Hjalmar Johansen er godt kjent, men her kommer det også fram andre mindre konflikter med andre deltakere i ekspedisjonen. Kanskje betydde det ikke så mye; når man lever tett på hverandre og er så avhengig av hverandre, kan det fort oppstå gnisninger og små bagateller kan føles store og uoverkommelige.

Jeg liker bøker som inspirerer til videre fundering og lesing, og det gjør denne romanen.

«Danielle» av Ida Jackson

Utgitt av Aschehoug 2016

Oslojenta Danielle (16) har planer om å bli en kjent kunstner; det skulle være en enkel sak, hun er jo ganske genial og komplett original. Men nå er bestevennen Kimma etter henne for noe hun har gjort, og selv om hun i utgangspunktet ikke er redd ham, så blir hun litt redd likevel. Han kan jo bli ganske utagerende når han er rusa...
Heldigvis har hun også sin aller besteste bestevenn Ellinor. På grunn av henne og Danielles impulsivitet, blir hun med på en politisk demonstrasjon, og deretter en studiegruppe om kommunisme. Ting skjer liksom bare, noe som burde gi mulighet for å bli kjent med nye mennesker som kanskje kan bli til enda flere bestevenner!

Danielle forteller selv i boka, og hun har en skikkelig tøff stemme. Kjapp, humoristisk, selvironisk, og troverdig. Siden hun bor alene med mora, og mora er en litt fjern mor, har nok Danielle lært å greie seg selv og modnet ganske brått. Hun har en litt vel avslappet holdning til sex og rusmidler (i alle fall alkohol), men hun  har nå overlevd så langt. Overlevelsestaktikken er humor og distanse, noe som gjenspeiler seg i fortellerstemmen.

Jeg forventer nærmest at det kommer flere bøker om Danielle, for det var noe uforløst med denne romanen. Vi går rett på, hopper rett inn i handlingen på en måte, vi må bare henge på om vi vil være med, og så slutter det egentlig ganske brått også.
Jeg ser at andre lesere innvender at tema omsorgssvikt blir altfor lettvint behandlet. Jeg ser den: Det kan være uheldig å bruke noe sånt som (lettvint?) bakteppe i en roman man kan si har hovedfokus i spenning/humor. Men hvordan skulle ellers Danielle blitt så tøff? Interessant å høre om du har noen synspunkter på dette.
Jeg kjente at jeg likte boka, syntes dette var en fin leseopplevelse, og jeg kan tenke meg å lese mer om Danielle og vennene hennes.

For ungdom i alderen 14-15 og oppover.




«Winter i verdens rikeste land» av Janne Stigen Drangsholt

Utgitt av Tiden 2016

Vi møter igjen Ingrid Winter fra «Ingrid Winters makeløse mismot». Ingrid får nye naboer til det altfor dyre og vedlikeholdskrevende huset hun og ektemannen Bjørnar kjøpte i forrige bok. De nye naboene er veldig hyggelige og interessante mennesker, så hyggelige og interessante at Ingrid føler seg mindreverdig og etter hvert blir engstelig for om Bjørnar blir mer venn med dem enn med henne...

Jeg leste og likte godt den forrige boka, så jeg nærmest kastet meg over årets bok med ganske store forventninger. Jeg liker godt humoren og lettheten, men synes kanskje at feelgood-faktoren i denne romanen blir en anelse for dominerende. Om den første boka skrev jeg at den hadde "ordentlig innhold", og det er nok det jeg savner her. Jeg elsker feelgood og humor, men jeg liker også at det er en dybde, noe skikkelig mørkt under eller bak det lette og hyggelige, noe ekte om du vil. Det er skjær i sjøen her, joda, men det blir for hastig behandlet til at jeg bryr meg. For det er noe med tempoet i boka også, det er ingen ro, ingen scener som man kan hvile litt i, nesten alt har samme høye fart - slik føles det i alle fall for meg.
Og innholdet føles ikke spesielt originalt; du skjønner kanskje hva jeg mener når jeg sier jeg fikk sterke assosiasjoner til den norske komiserien "Side om side" på NRK.

Til slutt må jeg dessverre gjøre oppmerksom på en tabbe forfatteren har gjort, og som heller ikke forlaget har fanget opp i sin språkvask/nøye gjennomlesing: Ingrid besøker sin morfar på institusjonen hvor han bor, og har med seg et par av sine døtre. Da morfar spør - litt desorientert som han er - hvem det er hun har med seg, svarer hun at det er barnebarna hans. Men hallo, Ingrid, de er jo oldebarna!? Dette er en litt lei feil å gjøre, fordi følelsen av at dette er fiksjon med ett blir veldig til stede.

Det ble noen innvendinger, men jeg synes jo ikke boka er dårlig. Bare at den kunne vært bedre, og sammenliknet med den første boka om Ingrid Winter, faller den litt igjennom. Men jeg vil absolutt anbefale boka til lesere som ønsker gode norske feelgoodbøker!

mandag 10. oktober 2016

«Med på leken» av Kristin von Hirsch

Amalie er på fest, drikker for mye, blir så dårlig at hun må bli tatt hånd om av venninna. Fyren som bor i leiligheten, for øvrig en ganske kjent sanger, lar henne få låne senga si; hun kan bare sove over til dagen etter. Mens Amalie fremdeles er omtåka av rus og søvn, tar fyren seg til rette og har sex med henne. Hun vil det ikke, men klarer bare å protestere nokså svakt; tilstanden hun er i gjør henne til et lett bytte.
Senere anmelder hun fyren for voldtekt, men opplever at politi og rettsinstanser ikke tar saken helt på alvor - og bittert nok kan hun også erindre selv å ha tenkt tidligere om andre jenter som har oppført seg dumt, at det er vel egentlig deres egen feil om de blir voldtatt, når de for eksempel surrer rundt i fylla, "halvnakne" og aleine ute på byen. Saken blir henlagt, og Amalie sliter virkelig etter overgrepet. Forholdet til kjæresten Benjamin blir også ødelagt av det som skjedde; både han og hun føler skam og skyld.

Det jeg liker aller best med denne romanen, er at forfatteren tør å pløye dypt; her er det ingen lettvinte, raske løsninger, vi får en følelse av at tiden nærmest står stille etter overgrepet, og det er virkelig vondt å være Amalie. Vi kjenner formelig ubehaget selv, og innser hvordan et slikt overgrep vil prege en i lang tid, ja høyt sannsynlig for resten av livet.
I kampen for å komme seg opp i stående igjen, trøster Amalie seg med hevntanker, ved siden av at hun begynner å studere, hun leser om kvinnesak og kjønnsroller, hun modnes mye på kort tid. Jeg håper ungdom som leser boka settes på tanker som: Hvordan står det egentlig til med likestillingen? Jeg tror mange tenker at i Norge er kvinner og menn veldig likestilt, men er vi egentlig det? Det er viktig å ikke ta rettigheter og muligheter for gitt og være oss bevisst hvilke roller vi får eller tar. Er det bare uskyldig moro at jenter bruker tid, penger og andre ressurser på å ta seg mest mulig deilig ut, med falske pupper og pålimte øyevipper, eller med andre ord: Har fokus på utseendet, på bekostning av skolegang og utdanning og dermed mulighet for å få en interessant og meningsfull jobb? Det handler ikke om at kvinner og menn skal være like i alt, men om at de er like mye verdt.

Boka er ganske tykk til ungdomsbok å være - hele 405 s. To sidetema i boka, som følger med den gamle nabofruen og kameraten til Emmas nye venn Odin, David, som har utviklet ereksjonssvikt etter ha sett for mye porno, kunne nok vært sløyfet.
Boka har form som en slags dagbok, eller "rapport", som Amalie skriver. Det gjør at den kan virke noe refererende i enkelte parti; som jeg har vært inne på i tidligere blogginnlegg er dagbok-formen fin fordi den gir en følelse av nærmest å sitte inne i hodet til hovedpersonen, men så kan den være litt mindre heldig på grunn av at det blir mye gjenfortelling og referering av "hva som har skjedd siden sist man skrev."

En engasjerende ungdomsroman for det vi på biblioteket kaller "moden ungdom", det vil si fra 13 år. Og forhåpentligvis vil den engasjere gutter like mye som jenter.

«Vil ikke reise, kan ikke bli» av Helene Guåker

Utgitt av Vigmostad Bjørke 2014

Emma har kommet inn på forfatterstudiet i Bø. En sjanse hun vet hun bør ta godt vare på for å få maksimalt ut av den. Men med i bagasjen har hun ubearbeidede tanker og følelser etter å ha vært fanget i et svært destruktivt kjærlighetsforhold, noe som gjør det vanskelig å være til stede i nået og ta vare på alt som - tross alt - er bra i livet.

Dette var en engasjerende roman, en leseopplevelse som er både god og vond på samme tid.
Historien fortelles ikke strengt kronologisk, og måten romanen innledes - med å fortelle om en scene fra studielivet i Bø som vekker fram vonde minner fra tilbakelagt liv - gjorde at det tok litt tid for meg å bli engasjert, eller orientere meg i landskapet.
Emma i romanen refererer et råd hun har fått: "Begynn å skrive der det brenner mest". Slik hun innleder romanen tolker jeg at hun virkelig ønsker å gjøre som hun er rådet til, men ikke klarer; hun er nødt til å sirkle seg litt inn, ellers vil hun ikke makte å si alt som det faktisk er; sannheten er smertefull.

Det var noe med tittelen jeg ikke likte helt; den vrenger og hermer liksom etter Helga Flatlands "Bli hvis du kan, reis hvis du må", men så må jeg vedgå at det er en tittel som passer - hvor mange har ikke spurt seg hvorfor jenta ikke bare slår opp og reiser fra den slemme kjæresten? Man er selvfølgelig delt, redd for det ukjente, hvordan vil det bli å være alene igjen? Og håpet om at kjæresten skal skikke seg og være snill er utrolig seiglivet.

Jeg har lest en ungdomsroman av samme forfatter, "Juksemaker", som jeg også likte godt, så dette er en forfatter jeg vil følge med på i tiden som kommer.