søndag 25. september 2016

«Lars er lol» av Iben Akerlie

Utgitt av Aschehoug 2016

Amanda har gledet seg til å begynne på skolen igjen etter sommerferien. Hun skal endelig få se Adam igjen, gutten i klassen som hun har vært hemmelig forelsket i en stund. Og hun skal - i likhet med alle i klassen - få bli fadder for en søt førsteklassing.
Men ingenting blir som hun har sett for seg: Adam ydmyker henne med å dynke henne med Farris i skolegården så alle ser det, og Amanda skal ikke få en fadderunge fra førsteklasse; i stedet skal hun være fadder for Lars, den nye gutten i klassen som har Downs syndrom! Hvordan i all verden skal dette gå?...

Jeg tror ikke det står noe sted i boka hvor gammel Amanda er, men det er naturlig å anta at det er sjuendeklassinger som skal være faddere for førsteklassingene, og da er Amanda tolv år. Jeg synes dette med ungenes/ungdommenes alder blir litt utydelig; det er Amanda selv som forteller i boka, (med en eplekjekk stemme som minner ganske mye om Pym Pettersons), og hun uttrykker seg - etter min mening - tidvis altfor modent til at jeg tror hun bare er tolv år.
Det er også noe med de to jentene i klassen som filmer med mobil i skoletiden og legger ut på blogg - de virker så slue og beregnende at jeg tror ikke helt på dem heller. Jeg vet jo at man i tolvårsalderen er et sted på vei over fra barndom og over mot ungdom, og man opptrer ustadig og vinglete; barn det ene øyeblikket, mer voksen det neste. Likevel er det noe som skurrer.
Jeg stusser over at disse to jentene har greid å filme og knipse så lenge og så til de grader, uten å ha blitt tatt for det. Jeg reagerer også på reaksjonen fra skolens side da mobberne endelig blir avslørt. Greit nok at Amanda var delaktig, men hun var langtfra hjernen bak, noe som ble helt tydelig for læreren deres. Da virker det merkelig at jentene som startet det hele slapp så lett unna. Men OK: Verden kan noen ganger være akkurat så urettferdig.

Selv om jeg sikkert virker veldig kritisk nå, så synes jeg på ingen måte at dette er en dårlig bok. Lars er godt portrettert; ham tror jeg på. De andre personene, til og med Amanda, blir kanskje mer typer enn personligheter?
Boka er lettlest og engasjerende, og mobbingens mekanismer er et tydelig tema; boka kan helt sikkert fungere som utgangspunkt for viktige og meningsfulle diskusjoner. Eller boka kan ganske enkelt fungere som en god litterær opplevelse for gutter og jenter 9-13 år.
Boka er forfatterens debut, og en debut hun kan være fornøyd med. Innvendingene jeg har kommet med, er det like gjerne forlaget som kan ta til seg.

«Istvillingene» av S. K. Tremayne

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Font forlag 2015

Angus og Sarah har opplevd det traumatiske å miste sin ene tvillingdatter i en ulykke, og i håp om at en ny start kan gjøre det enklere å komme seg videre i livet, flytter de fra London til ei lita øy i Hebridene. Men da den gjenlevende datteren begynner å hevde at de har tatt feil av henne og søsteren, at det ikke var Lydia, men Kirstie som døde, revner tilværelsen på ny...

Denne boka greide jeg ikke å like. Den er språklig tung, jeg får det i alle fall ikke til å flyte, og jeg får heller ikke til å mobilisere noe særlig sympati med hovedpersonene. I enkelte partier er handlingen spennende, men presentasjonen er for hanglende til at det blir troverdig. Og - spoiler alert! - for meg virker det uhyre spesielt at jeg-fortelleren i størstedelen av romanen, er avgått med døden i siste kapittel.

mandag 19. september 2016

«Fordi jeg elsker deg» av Helene Uri

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Elin møter Fredrik, en høy, kjekk gutt med bredt smil, modne formuleringer, sjarmerende og verdensvant. At han vil være kjæresten hennes er nesten for godt til å være sant! Elins mamma faller også pladask, alt er som i en drøm. Men etter at Elin har vært sammen med ham en stund, begynner hun å merke at det er noe som skurrer...

Dette er en engasjerende ungdomsroman om et kjærlighetsforholds mørke sider. Romanen er velskrevet og har god framdrift. Jeg likte boka veldig godt; ble faktisk temmelig oppslukt av den, men må likevel peke på at med en litt annen dramaturgi; med mer "show" enn "tell" og uten frampekene som røper for mye av hvordan historien ender, kunne dette blitt en enda sterkere leseopplevelse.

lørdag 17. september 2016

«Bare la meg være i fred» av Bergljot K. Nordal

Utgitt av Aschehoug 2016

Max har flyttet til et nytt sted med foreldrene sine; denne gangen håper de at Max ikke skal komme skjevt ut, slik han dessverre gjorde der de bodde før. Det som kan virke litt lovende i starten, snur fort; guttene i klassa som virket hyggelige, er ikke så hyggelige likevel når Max ikke kan eller vil gjøre alt de sier han skal. Max øyner dog et lite håp om å bli spart, for i klassen går også Trond, og det er åpenbart at han er et mobbeoffer. Men er det riktig av Max å la mobberne plage Trond, bare for å slippe unna selv?

En tankevekkende roman om viktige tema. Om betydningen av å få lov, men også å våge å være annerledes, om mobbing, og om hvorfor man - hvis man vil hjelpe noen - må hjelpe på premissene til den man hjelper.

Omslaget burde vært mer fargerikt og vist mer av hva boka handler om; dette er jeg redd er for blast og vil forsvinne i mengden.

For gutter og jenter fra ca 13 år.

søndag 11. september 2016

«Inn i labyrinten» av Sigge Eklund

Oversatt av Heidi Grinde
Utgitt av Schibsted 2015

11-åringen Magda forsvinner hjemmefra mens foreldrene er på en restaurant like i nærheten og spiser sen middag. Det kommer fram at foreldrene kanskje ikke har vært spesielt opptatt av barnet sitt, men mer opptatt av karrierene sine og sitt eget skrantende kjærlighetsforhold. Hvem har tatt Magda, og hvor ble det av henne?

Fortellerperspektivet i boka skifter mellom Åsa (Magdas mor), Martin (Magdas far) og to andre hovedpersoner. Sakte avdekkes hva som har skjedd i tiden opp mot Magdas forsvinning, iblandet at vi får høre hva som skjer i tiden etter at Magda er blitt borte. Dette er ingen tradisjonell kriminalroman, mer en psykologisk spenningsroman, der enkeltmenneskenes tanker, følelser og handlinger, samt samspillet dem imellom står i hovedsetet.

Romanen fenget absolutt interessen; jeg leste hele tiden videre fordi jeg ble nysgjerrig på hvordan alt hang sammen. Noen partier kunne nok vært beskåret, og måten historien er sydd sammen med ganske mange hopp i tid og mellom de ulike hovedpersonene, gjør den litt forvirrende å lese. Men alt i alt var dette en god leseopplevelse; en spennende bok som kan anbefales til den som ønsker noe litt mer å bryne seg på en de enkle kriminalhistoriene der alt følger en bestemt oppskrift.

lørdag 10. september 2016

«Alltid tilgivelse» av Anne B. Ragde

Utgitt av Oktober forlag 2016

Vi møter igjen Torunn og de andre som er igjen av Neshov-familien fra romanene Berlinerpoplene, Eremittkrepsene og Ligge i grønne enger. Det er gått tre år siden Torunn reiste fra Neshov. Disse årene har hun levd sammen med Christer i et hus i skogen et sted ikke så langt fra Oslo. De har delt interessen for hunder, men Christer har ikke vært bra for henne, notorisk utro som han er. I Alltid tilgivelse får Torunn nok av Christers utroskap og stikker fra hele greia. Tilværelsen med Christer har uansett hatt preg av midlertidighet, møblene hennes har vært lagret hos moren, hun hadde bare få private eiendeler med til huset hans. Hun arvet gården Neshov etter faren, meningen har hele tiden vært å selge gården, men så har ikke skjedd. Nå bestemmer hun seg for å flytte dit og ta over gården.

Det er gått en del år siden Ligge i grønne enger kom, men jeg husker godt de mest markerte karakterene, Torunn, Margido, Erlend og Krumme. Det er mennesker man blir glad i og har lyst til å følge videre. Jeg synes dette var en lettlest og hyggelig roman. Den graver ikke veldig dypt, men noen steder gransker den følelser og tanker, og stort sett er dette interessante partier som tilfører romanen noe mer substans.
Noen partier i romanen er i overkant enkle, andre er egentlig kjedelige; det er mye detaljer om mat, vasking og opprydding her - en litt strammere regi kunne gitt en enda bedre roman.
Boka ender slik at det åpner for en fortsettelse, og gjerne for meg! Som sagt er jeg blitt glad i disse personene og vil gjerne vite hvordan det går med dem videre.

mandag 5. september 2016

«En shopoholiker til unnsetning» av Sophie Kinsella

Oversatt av Carina Westberg
Utgitt av Gyldendal 2016

I denne åttende boka om Rebecca Brandon (født Bloomwood) er hun fortsatt i Amerika. I slutten av forrige bok forsvant faren hennes sammen med Tarkie, ektemannen til Susan, Rebeccas bestevenninne. Nå legger Rebecca ut på en redningstokt sammen med mannen Luke, datteren Minnie, moren, morens venninne Janice, Susan og hennes nye venninne Alicia, som Rebecca i sitt stille sinne har gitt mellomnavnet Bitch. Det er flere i flokken som sliter med knuter på tråden til sine forbundsfeller, og Rebecca gjør sitt beste for å løse opp flokene.

Jeg ble ikke overveldende begeistret for denne romanen. Handlingen føles nokså tynn, og persongalleriet føles overlesset. Jeg greier stort sett å holde personene fra hverandre, men de får altfor lite spillerom etter min smak; flere er jo av typen som tar stor plass og da er det dumt at de ikke får kommet mer til sin rett.

Hvis det kommer flere bøker om shopoholikeren Rebecca kommer jeg vel til å lese dem, men det kan virke som om ideen begynner å bli noe oppbrukt nå.

søndag 4. september 2016

«Himmelbjørnens skog» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2010

Etter å ha lest «Det vokser et tre i Mostamägg» fikk jeg lyst til å lese videre om personene jeg ble kjent med i første bok; jeg nærmest kastet meg over neste bok i serien.
Dessverre synes jeg ikke denne oppfølgeren var akkurat like god, det hoppes litt for hyppig mellom de ulike personene og konsentrasjonen forstyrres, der jeg skjønner at meningen er å pirre nysgjerrigheten, skape variasjon.
Jeg kommer antakelig til å lese de andre bøkene i serien, men det blir senere en gang.

torsdag 1. september 2016

«Det vokser et tre i Mostamägg» av Britt Karin Larsen

Utgitt av Cappelen Damm 2009

I denne romanen møter vi flere skogfinner bosatt i skogene i grensetraktene mellom Hedmark og Värmland, samt en tilflyttet prest. Det er et strevsomt liv de lever, man må arbeide hardt for å forsørge en familie på det en liten, karrig gård kan frambringe.

Larsens bøker om skogfinnene har jeg hørt mye bra om, og det virker som de fleste som har startet på serien - som består av sju bøker totalt - fullfører den, noe som indikerer at forfatteren klarer å holde interessen fenget hele veien. Selv kastet jeg meg umiddelbart over bok nummer to, da jeg var ferdig med den første.
Forfatterens språk virker noe gammelmodig og lyrisk, noe som kler historien; handlingen er jo lagt til attenhundretallet.

Dette er bøker man kan anbefale til alle som liker historiske romaner med handling lagt til bygdemiljø.