mandag 27. juni 2016

«Pyms mislykka sommerferie» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2016

Pyms pappa har vunnet penger i Lotto; mirakuløst nok en litt større sum enn han pleier (før har han bare vunnet småpenger). Pengene rekker til en sydenferie for hele familien. Dette ser de jo fram til, men nå som vi har lest flere bøker om Pym og co, så vet vi at ting ikke pleier å gå på skinner med dem...

Dette er en helt grei og småmorsom fortelling. Her tror du at du vet hva du får, og det stemmer. Ingen store overraskelser og ikke veldig originalt. Men helt greit for unger i den verste slukealderen, som liker bøker man kan le av og som har en del ytre handling.

Fra 9-10 år og oppover.

tirsdag 21. juni 2016

«Hvem er jeg når du blir borte?» av Kathrine Olsen Nedrejord

Utgitt av Aschehoug 2016

Jenny (i 9. klasse) løper rett inn i Julian (i 10. klasse) i korridoren på skolen; de ramler dramatisk og får begge kul i panna, men så er det ikke bare flaut og vondt, det er også starten på en forelskelse. Samme dag som Jenny og Julian krasjer, får hele skolen beskjed om at Michael i Jennys klasse er død, og etter hvert får de vite at han tok livet sitt.
Det er rart å være Jenny disse dagene, så kilende glad for at Julian og hun holder på å bli kjærester, samtidig trist fordi Michael er død. Mer enn tristhet, føler hun kanskje dårlig samvittighet fordi hun knapt la merke til Michael, i alle fall skjønte hun ikke at han hadde det vanskelig. Og så er det bestevennen Henning, han som er hennes aller beste venn, som alltid har vært der, de har alltid vanket hjemme hos hverandre, og han har passet på henne om noen har vært ekle på skolen; etter at Michael døde oppfører han seg så merkelig. Og når Jenny glemmer Henning litt fordi det med Julian er så spennende, virker det som hun står i fare for å miste Henning.
Da Henning en dag blir borte, frykter Jenny det verste...

Dette er en lettlest og engasjerende ungdomsroman. Tonen er ganske lys, noe som hjelper på å holde humøret oppe, for innholdet er jo egentlig både tungt og dystert. Samtidig kjenner jeg at romanen ikke klarer å gå særlig dypt, og kanskje er det tonen i Jennys stemme som gjør det, eller kanskje er det dramaturgien.
Det hadde vært mulig for forfatteren å vekte historien på en annen, mer følelsesvekkende, mer "rettferdig" måte. Jennys sjonglering med de blandede følelsene må vel ses som hovedtema, siden Jenny er hovedpersonen i boka, men det er jo ikke her den store dramatikken ligger. Henning og Michaels problemer og skjebne er av en atskillig mer alvorlig karakter og kunne fortjent større fokus. Forfatteren kunne fremdeles hatt Jenny som hovedperson, men gått nærmere inn på hva Jenny ser og forstår av Henning og Michaels problemer; rett og slett gått mer i dybden på dette temaet. Da ville både Jenny og romanen framstått som mer moden, og romanen ville beveget oss mer og pløyd dypere.

Boka er absolutt verdt å lese, men jeg er redd den blir fort glemt.

Fra 12-13 år.

søndag 19. juni 2016

«Irmelin Rothman, din for evig» av Cecilie Bjørnstad

Utgitt på Kolofon forlag, 2015

Irmelin møter Johan på et seminar. Han blir betatt og tar initiativ til at de treffes igjen. Hun lar seg sjarmere, og de innleder et forhold. Men det er noe i veien, noe med Irmelin som gjør at hun ikke klarer slå seg til ro og bare nyte kjærlighetsforholdet. Hvorfor oppfører hun seg så merkelig omskiftelig? Hvorfor har hun raptuser med drikking og påfølgende ufin oppførsel mot Johan som sårer ham og får forholdet til å slå sprekker?

Forfatteren har en ujålete og liketil stil, fører et enkelt, lettlest språk med korte setninger. Persongalleriet er lite og oversiktlig, og Irmelin framstår for meg som en troverdig karakter. Jeg fant få språkfeil og trykkfeil, så for meg fikk historien fin flyt og nysgjerrigheten drev meg hele tiden videre; Hva er det som feiler Irmelin? var spørsmålet jeg stilte meg og måtte ha svar på.
Det er en tett og sår stemning i boka; man skjønner ut fra innledningskapitlet at boka inneholder en god dose konfliktstoff. Jeg skjønner at jeg skal få en kjærlighetshistorie som ikke går på skinner; et tema som i alle fall interesserer meg.

Spenningskurven er muligens noe flat; jeg ser potensial til å få bevegelse i kurven ved å legge større vekt på de dramatiske høydepunktene og kanskje kutte noe i de mindre ildfulle partiene, som kan framstå noe refererende og mindre engasjerende.
Språklig kunne Bjørnstad rendyrket den enkle, fine stilen, ved å luke ut en del av de unødvendige småordene og søke større variasjon i ordvalg. Hun kunne også bearbeidet teksten mot å bli mer "show" enn "tell"; når hun blir for refererende kommer vi ikke like tett på Irmelin, men mister henne liksom litt ut av syne og engasjementet synker. Blant annet har forfatteren valgt å skifte synsvinkel til å være hos Johan i noen få, korte sekvenser; et valg jeg ikke synes er særlig heldig. Det er Irmelin og Irmelins historie sett fra hennes ståsted jeg synes er interessant; å se henne utenfra gjennom Johan var ikke til særlig hjelp.

Selv om jeg lister opp noen momenter man kan kalle forbedringspotensiale, synes jeg dette var ei interessant bok og en fin leseopplevelse.

Til slutt må jeg gjøre oppmerksom på at jeg kjenner forfatteren litt. Vi ble kjent med hverandre gjennom litteraturbloggingen vår, vi har blant annet utvekslet erfaring om skriving generelt, og spesielt om utfordringer som utgitt på et lite og ukjent forlag, nærmere bestemt Publica bokforlag.

«Irmelin Rothman, din for evig» er Bjørnstads tredje bok, og den er gitt ut på Kolofon forlag; et forlag hvor man betaler for egen utgivelse. Det er altså ingen kvalitetsgodkjenning eller noe trang nåløye man må gjennom for å bli utgitt, men etter hva jeg forstår gis det noe konsulentbistand underveis, samt språkvask og korrektur.


onsdag 15. juni 2016

«Hva er greia?» av Marci Lyn Curtis

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal 2016

Maggie (17) er blind på grunn av komplikasjoner etter hjernehinnebetennelse. Det har nå gått et halvår siden hun mistet synet, men Maggie har aldeles ikke innfunnet seg med sin skjebne, som det så vakkert heter. Hun er sint, gretten og opprørsk. Men så møter hun 10-åringen Ben, en gutt med medfødt beinskjørhet som er avhengig av krykker, men som aldeles ikke surmuler av den grunn. Han legger straks sin elsk på Maggie, og selv om hun vanligvis bare ville skjøvet vekk en slik slitsomt beundrende guttevalp, gjør hun ikke det med Ben. For noe veldig rart skjer når han er i nærheten; han gjør så hun kan se. Det er som om han utstråler et spesielt lys eller noe, for i en viss omkrets av ham kan hun se alt og alle som befinner seg der. Slik får hun også sett Bens storebror, berømte Mason fra bandet hun digger mer enn noe annet, og han er bare SÅ kjekk!
Nei, Maggie puffer ikke Ben fra seg, selv om han er ganske irriterende og selvfølgelig altfor ung for henne. Men har Maggie de riktige grunnene for å være venn med Ben? Det er vel ikke slik at hun bruker ham? Mason synes i alle fall overbevist om at Maggie feiker blind, bare for å kunne henge med Ben og stalke den berømte storebroren hans...

Dette er en sjarmerende ungdomsroman; aller mest blir jeg sjarmert av Ben, naturlig nok. Jeg kan nok innvende at Ben virker altfor verbal til bare å være 10 år; kanskje virker han litt for fantastisk til å være sann? Men så har han også trekk som er skikkelig barnslige, og sikkert nok har han levd et liv som har medført rask modning, så kanskje er han ikke så usannsynlig likevel.

I det videre kommer jeg til å røpe deler av bokas handling, så ikke les videre nå, hvis du har tenkt å lese boka selv!

Jeg likte boka godt, men - selv om jeg liker kjærlighetshistorier og jeg liker søte historier og historier som ender godt - så blir dette i overkant søtt mot slutten. Og hvorfor må svaret på vanskeligheter i livet alltid være at man treffer Den Rette? Hvordan kunne Maggie funnet ut at livet som blind også har gleder og er verdt å leve, uten at hun traff Mr Right? Jeg tror en sånn type historie hadde vært betydelig større og viktigere å lese enn denne ganske så søtladne historien.
Nå har jeg lest flere romaner for ungdom der hovedpersonen sliter med livet sitt, enten det er psykiske plager eller fysiske skavanker. Og jeg synes det hadde vært greit om man kunne få forståelsen av at det ikke nødvendigvis er en kjæreste som er mirakelkuren for alt. For er det så entydig at en kjæreste gjør livet til en dans på roser, uansett om det er blind eller hva? Og er det virkelig ikke andre ting i livet som har betydning, som er med på å gjøre livet verdt å leve?

Forlaget gir ordet til oversetteren aller først, og han forteller oss at han trodde dette var nok ei bok der det er opplagt fra første side hva boka skal handle om og hva utgangen vil bli. Men at han tok feil. Oversetteren har rett i at det overnaturlige aspektet gjør at boka skiller seg ut. Og Maggies stemme er spesiell; hun er verbal og morsom så det alene bærer boka det meste av veien. Men dette hadde jeg fint funnet ut uten at oversetteren behøvde si noe på forhånd. Mulig det er bare jeg som synes det var litt spesielt at oversetteren reklamerer for boka han har oversatt; at han får ordet før forfatteren får komme med sitt, liksom. Men et sted og i en eller annen form må sikkert reklamen komme; omslaget røper utrolig lite om hva slags bok dette er.

Selv om jeg har noen innvendinger, vil jeg absolutt anbefale boka. Den er som sagt morsom, søt og sjarmerende. Hovedsakelig for jenter, vil jeg tro, i alderen 12-13 år og oppover.

søndag 12. juni 2016

«Alt som teller» av Ingrid Ovedie Volden

Utgitt av Aschehoug 2016

Petra har akkurat begynt i sjuende. Hun liker partall; de fører ro og orden med seg. Derfor liker hun å spise 2 eller 4 brødskiver, det gir godfølelse å score for eksempel 2 eller 4 mål på fotballbanen. Primtall skaper ubalanse; så det å score 3 mål gir ikke god følelse for Petra. På skolen lærer de om Pi, tallet som er rundet av til 3,14, men som egentlig har en uendelighet av desimaler. Petra blir rett og slett uvel av Pi, så uvel at hun spyr utover pulten sin.
Etter denne episoden blir hun sendt til PP-tjenesten for å snakke med Steffen. Hun må dit flere ganger, noe hun holder skjult for moren så lenge hun kan. Antakelig for at moren ikke skal bekymre seg; det er ingenting galt med Petra, selv om hun har litt slitsomme ideer og ting hun bare må gjøre sånn eller slik, ellers blir alt feil...

Det er Petra selv som forteller i korte kapitler, enkelt språk med ganske muntlig stil. Det er vel denne muntlige stilen som gjør at hun skriver "øyer" i stedet for øyne, og hopper "oppå sykkelen" i stedet for "opp på sykkelen".
Og ordet "altomslukende" er ukjent for meg; jeg trodde det het "altoppslukende"?

S 121 står det: "det eneste jeg kan tenke på er hånda hans i min."
Her mener jeg det skulle stått "Hånda hans i mi"; du ville ikke sagt "hånda min", men "hånda mi."

Det var dagens pirk som vi ikke skal henge oss for mye opp i. Denne barneboka er fin, Petra og vennene hennes er veldig hyggelige bekjentskap. Dette var rett og slett ei bok jeg koste meg med. Kanskje kan jeg innvende at Petra framstår litt barnsligere enn man kunne forvente av ei jente som er 12-13 år, men i den alderen er man nok aller mest barn, har ikke tippet over mot ungdom enda, så jeg noterer meg dette bare som et lite spørsmålstegn i margen. Hvis du har lest boka og har tanker om dette med Petras modenhet i forhold til alder, så legg gjerne på en kommentar.
Jeg tror boka passer for lesere i alderen 9-13.

torsdag 9. juni 2016

«De som fortjener det» av Peter Swanson

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Ted møter Lily på en bar på Heathrow. De kommer i prat og det viser seg at de skal med samme fly til Boston. Han betror seg til Lily om den utro kona si, for spøk sier han at han burde ta livet av henne. Da Lily svarer at hun kan hjelpe ham, dreier spøken ganske snart mot å bli dødelig alvor...

Denne krimromanen skiller seg fra mengden. Boka byr på flere overraskende vendinger, og leserens sympati for hovedpersonene må tas opp til ny vurdering underveis.

På jakt etter en god krim? Da bør du prøve denne.