tirsdag 31. mai 2016

«Vanessa Svartmo» av Andrea Bræin Hovig

Utgitt av Gyldendal, 2015

Vanessa setter seg ned med kladdebøker og blyant for å skrive om livet sitt. Hun bor sammen med mor som sliter psykisk. Mora er deprimert etter at Vanessas lillebror døde. På skolen er Vanessa noen timer hver uke med i ei spesialgruppe som sosiallæreren har opprettet; ironisk kaller Vanessa gruppa for "The fabulous four" - det er fire ungdommer som har til felles at de sliter med å passe inn, er venneløse og utenfor. Vanessa synes sosiallæreren er slitsom og helt på feil jorde i opplegget sitt, men det begynner likevel å skje en endring til det positive for alle i gruppa...

Denne romanen er Vanessas dagbok. Stilen er ordrik, nesten barokt overlesset av digresjoner, følelsesutbrudd og andre utbrudd, utdypinger og gjentakelser. Vanessas språk er en blanding av gammelmodig høyverdig og ungdommelig slang. Det gammelmodige forklarer hun med at hun har tilbrakt veldig mye tid på biblioteket med å lese bøker (som sikkert har vært for voksne for henne). Stilen er morsom, på mange måter er det Vanessas særegne uttrykk som bærer fortellingen. Samtidig synes jeg det av og til bikker mot litt for mye av det gode. Spesielt er det noen poenger - blant annet med hangen til gammelmodige ord, og forklaringen på hvorfor det er sånn - som blir gjentatt flere ganger, der det skulle holdt med den ene gangen. Det er noe med ikke å undervurdere leseren sin, kanskje.

Dagboksjanger er en fin sjanger på mange måter - man kommer tett innpå hovedpersonen, siden man overfor ei dagbok ofte er bunnløst ærlig. Det er et fint trekk. Men én ting synes jeg kan være negativt ved dagboksjangeren, og det er at en opplagt løsning på framstillingen blir å fortelle eller gjenfortelle. Det kan gi distanse, fordi man vet at alt man leser skjedde i går eller for litt siden; det er historie. Og det blir uvegerlig mer "tell" enn "show". Og det er nok min andre lille innvending for denne boka - det blir ikke så levende som det KUNNE vært, når man velger å fortelle/gjenfortelle, i stedet for å vise.

Innvendinger til tross: Jeg likte denne ungdomsboka veldig godt, jeg ivret hele veien etter å lese videre, for jeg var spent på hvordan det skulle gå. Og hovedpersonene får man godhet for. Mest for jentene, vil jeg tro, fra ca 12 år.

«Det hjelper ikke å blunke» av Lene Ask


Utgitt av Gyldendal, 2016

Lilly synes om seg selv at hun er stygg. Hun er nemlig født med såkalt hareskår, og vil for alltid ha et arr i leppa. Men så lenge hun er flink til å løpe, betyr ikke utseendet så mye. Hun elsker å trene, særlig sammen med kameraten Are - de henger masse sammen, er rett og slett veldig gode venner.
Men så kjenner Lilly en dag at det er en ny følelse inni henne når hun ser Are. Å, nei! Hun vil ikke bli forelska! Forelskelse kan ødelegge vennskapet. Hun fortjener uansett ikke en så fin gutt som Are - hun som er så stygg selv. Men hvordan skal hun greie å være som før mot Are, når denne nye følelsen kribler og kiler inni henne?

Dette er en fin og engasjerende ungdomsroman om pubertet og forelskelse. Man trenger ikke ha hareskår eller være spesielt stygg for å kjenne seg igjen i tankene og kvalene som Lilly har. I puberteten skjer det store endringer både inni og utenpå; det er ikke alltid lett å holde tritt med hvem og hvordan man er til enhver tid. Og mange sliter med selvfølelsen, tenker at man ikke er verdt noe, at ingen bryr seg om en.

Jeg tror boka vil interessere jentene mest, fra 11-12 år og oppover.

torsdag 26. mai 2016

«De urolige» av Linn Ullmann

Utgitt av Oktober forlag, 2015

Bokas jeg/hun har en gammel far. I hans siste leveår starter hun å intervjue ham, meningen er å skrive bok sammen. Prosjektet ses vel også på som en gyllen anledning til å bli bedre kjent med hverandre, men bokas hovedperson merker at de nok kom i gang i seneste laget; farens minner og tanker er ikke så sterke og tydelige som de pleide å være, samtalene blir med liten struktur og retning. Men mening har de likevel; det er noe å samles om, noe å dele, noe å fylle hans dager med, når han ikke har så mye annet å bedrive tiden med.
Det ble heldigvis bok, selv om faren døde før prosjektet var i havn, og hans stemme er også sterkt med i boka.

Forlaget og forfatter mener dette er en roman. Det er kanskje mest fordi man ikke har noe annet å kalle det. Det er ikke en biografi, det skjønner jeg. Men jeg tror heller ikke at så mye av dette er oppdiktet; selvfølgelig kan man huske omtrentlig, man kan smøre på eller trekke fra under dekke av at det er fiksjon. Det kan være beleilig. Men det virker opplagt at boka handler om Linn Ullmann selv (hun veksler mellom å omtale den kvinnelige hovedpersonen som hun/jenta, eller skrive i jeg-form) og faren Ingmar Bergman. Moren Liv Ullmann er også med, men i det vi kan kalle en birolle. Det er forholdet mellom far og datter som er viktig.

Uansett: Jeg skal ikke henge meg opp i hvilken sjanger dette er eller ikke er, for dette er en veldig god bok! For den som har mistet foreldre til alderdom og død, er den til å kjenne seg igjen i. Jeg kjenner meg i alle fall igjen. Følelsen av at man ikke kjenner hverandre kan være der, selv om man har bodd sammen i mange år; det har ikke bokas hovedperson og hennes far.
Jeg kjenner igjen ønsket man kan ha om fange den personen man skjønner man snart kommer til å miste; dette menneskets biografi. Så ber man vedkommende fortelle, men så husker han ikke, skjønner ikke vitsen, eller mangler evne til å fortelle fritt. Da stiller man kanskje direkte spørsmål, men svarene kan bli så som så. Og så kommer uvegerlig døden, og setter en effektiv stopper for all videre mulighet til deling av minner og tanker. Man innser at dødsfallet innebærer at en epoke av ens liv er over; med personen som døde, forsvinner muligheten til å huske bakover i slektens historie.

Interessant, velskrevet og rørende av en modig og dyktig forfatter. Anbefales varmt.

torsdag 19. mai 2016

«Til døden : noveller» av Hilde Lindseth

Utgitt av Cappelen Damm 2016

Denne novellesamlingen kretser i innhold rundt temaet kjærlighet. For flere av novellene er scenen for handlingen lagt til eller i nærheten av et bryllup; derav kommer nok tittelen Til døden.

Lettlest og godt språk, interessante personligheter og tema. Absolutt en samling du bør få med deg, om du liker noveller.

mandag 16. mai 2016

«Han & dem» av Katarina von Bredow

Oversatt av Gry Brenna
Utgitt av Gyldendal 2016

Kevin (12) har fått en fin, gammel moped etter farfar, som nå dessverre er død. Selvfølgelig er Kevin altfor ung til å kjøre den, men på gårdsplassen eller andre trygge steder, får han lov av far til å prøve den litt. Noen gutter i klassen får nyss om mopeden og vil også prøve, og bak ryggen på far greier Kevin å snike seg ut på veien med mopeden for å møte guttene. De får prøvekjøre etter tur. Alt går fint, helt til det er Noahs tur. I altfor stor fart, og på fortauet (!) raser han av gårde, og kommer i skade for å kjøre ned en gammel mann med krykker. De får panikk og stikker av; heldigvis ser de at en bil har stanset ved den gamle mannen slik at han blir tatt hånd om.
Mopeden har fått noen skrammer. I seg selv ille nok, for hvordan skal Kevin da kunne holde skjult for faren at han snek seg av gårde bak ryggen på ham? Men verst er det at den gamle mannen kanskje er livstruende skadd. Selv om det var Noah som kjørte, føler Kevin stor skyld i det som skjedde...

Dette er tredje bok i von Bredows trilogi om en gjeng ungdommer som går siste året på mellomtrinnet. De to første heter «Du & jeg» og «Hun & ham».
Jeg har lest alle tre, synes det er troverdige, fine og tankevekkende bøker som jeg gjerne vil anbefale til unge lesere, men også til voksne som ønsker en påminnelse om hvordan det føles å være 12-13 år, på vippen mellom barn og ungdom.

Denne boka hadde en litt svak start, synes jeg, men spenningen stiger og holder seg godt utover i historien.

søndag 15. mai 2016

«Jeg lar deg gå» av Clare Mackintosh

Oversatt av Ulrik Farestad
Utgitt av Cappelen Damm 2016

En fem år gammel gutt slipper hånda til mora da det bare er igjen å løpe over gata, så er de hjemme. En bil kommer som fra ingensteds, treffer gutten i stor fart, og dreper ham momentant. Sjåføren kjører vekk fra stedet, uten å ha gitt seg til kjenne eller undersøke nærmere hvordan det gikk med gutten. Lokalsamfunnet i Bristol er sjokkert over ulykken, og det snakkes om hvordan gjerningspersonen overhodet kan leve med vissheten om å ha gjort noe slikt.
Jenna Gray bryter opp for å starte på nytt et annet sted, nærmere bestemt en avsidesliggende kystby i Wales. Men minnene om ulykken hjemsøker henne; sorg, skyldfølelse og frykt holder henne i et knugende favntak. Sakte tar livet en ny og lysere vending for Jenna, men ikke før begynner hun på ny å føle mening med livet, så blir hun innhentet av fortiden...

Dette er en spennende og medrivende kriminalroman. Da jeg først kom i gang og begynte å bli kjent med Jenna, tørstet jeg bare etter å fortsette, slik at jeg fikk vite hvordan det gikk til slutt.

Dessverre synes jeg oversetter og forlag har gjort litt for dårlig jobb med den norske utgaven. Jeg antar man har hatt hastverk med å få boka ut på det norske markedet, men her burde man hatt is i magen og tatt seg litt bedre tid, jobbet med å få språket til å flyte bedre, og luket vekk opplagte feil, som s. 130, der det dukker opp en "punktlærsmage" - det skal selvfølgelig være puntlærsmage.S 173 lurer jeg på om tankene har vært helt til stede: «Jeg finner frem den største stekepannen, og Patrick legger hummeren forsiktig tilbake i bagen mens vi venter på at vannet skal koke.»
Kanskje har ikke Jenna noe annet enn en stekepanne å koke hummer i, men jeg mistenker at det i originalen har stått pan og så oversatte man dette hastig med ordet stekepanne uten å sjekke, og uten å tenke over at det Jenna og Patrick skulle, var å koke hummer.

Jeg finner også setninger hvor man ikke har sammenhengen fra starten og videre, eks s 160 «Jeg åpner jeansen, trekker dem ned og sparker dem av meg...» Her starter man med jeansen i entall, men viser tilbake til den som flertall.

Enkelte uttrykk er for direkte oversatt; jeg mener at man må jobbe litt mer med språket, slik at man får følelsen av å lese norsk, ikke ord-for-ord-oversatt, haltende norsk.
Eksempel s 71: «Prøvde du engang?» sa Kate, rød i ansiktet av sinne. «Eller ga du deg med en gang?»
Jeg gjetter at det i originalen har stått "Did you even try?" På norsk ville man sagt noe sånt som "Gjorde du i det minste et forsøk?" eller "Forsøkte du i det minste?"

En grundig språkvask kunne gjort språket smidigere. Unødvendige småord og omstendelige bilder/beskrivelser kunne vært luket vekk eller ordnet opp i. Eks s 84: «Hun hadde på seg skreddersydde, grå bukser og en tettsittende genser, og hun hadde tatt på seg en lett jakke for å gå ut.»
Dette kunne vært uttrykt enklere: "Hun hadde skreddersydde, grå bukser og tettsittende genser, og nå en lett jakke i tillegg, klar til å gå ut."
Og s. 80: «... nå setter jeg også frem vasen fra Bethans veldedighetspose. I ettermiddag skal jeg plukke noen seljekvister og sette dem i den.» Kunne vært forenklet til "... noen seljekvister til å ha/sette i den."

Mange vil kanskje avfeie innvendingene mine som slem kritikksyke, men jeg synes faktisk at når man sitter med en slik diamant som denne romanen kan sies å være, burde man tatt seg bryet med å pusse den maksimalt. Da ville den fått skinne så briljant den fortjener.

torsdag 12. mai 2016

«Det er bare kjærlighet» av Sverre Henmo

Utgitt av Gyldendal 2016

Jonathan blir sammen med ei jente bare fordi kameraten ellers ikke kan bli sammen med venninna. Jonathan har overhodet ikke lyst, men hva gjør man ikke for bestevennen sin? Å bli sammen med noen bare for å være grei mot kameraten, viser seg å være en akkurat så dårlig ide som han i utgangspunktet trodde, men hvordan kommer han seg nå ut av dette han har viklet seg inn i?

Denne ungdomsromanen likte jeg veldig godt. Interessen min blir fenget med én gang, og så må jeg bare lese videre - rett og slett sluke boka, for jeg blir så nysgjerrig på hvordan i all verden dette skal gå. Litterært sett er dette en meget vellykket roman. Ved å si akkurat passe mye/lite, greier forfatteren å holde spenningsnivået høyt så å si hele veien. Språket er enkelt og flyter godt.

Og kommer ungdommene til å kjenne seg igjen? Ja, det tror jeg, og boka bør passe for både gutter og jenter fra 12-13 år.

«Vingebelastning» av Helga Flatland

Utgitt av Aschehoug 2015

Andreas går til behandling hos psykiater fordi han er deprimert og har en tvangslidelse. Gjennom tilbakeblikk på ungdomstiden vekslende med scener fra hverdagen i nåtid, får vi et inntrykk av hvordan det er å ha en psykisk lidelse; hvor mye tvil og uro man fylles med, hvordan man kan få følelsen av å bli verre mens man holder på med å kartlegge gammelt grums, hvor usikker man blir på seg selv og forholdet til menneskene rundt. Og hvor viktige menneskene rundt blir for at man skal føle seg vel eller i det hele tatt orke å leve.

Dette var en interessant og engasjerende roman, samtidig som den er følelsesmessig tung å lese. Jeg kjenner ikke så mye håp og livslyst stråle fra boka og bokas hovedperson, for å si det sånn.

Flatland fører et godt og sikkert språk, det eneste jeg har å utsette er at hun bør passe på å få infinitivsmerket 'å' så nært verbet det skal stå sammen med, som mulig.

«Sigrid Undset : dikterdronningen» av Sigrun Slapgard

Utgitt av Gyldendal 2007

Etter å ha lest romanen Maleren av samme forfatter, fikk jeg lyst til å lese biografien hun skrev om Sigrid Undset. Maleren handler om Anders Castus Svarstad, som Undset giftet seg med og fikk tre barn med, men som hun siden løsrev seg fra ved å få ekteskapet erklært ugyldig. Undset konverterte til katolismen, og der godtar man ikke skilsmisse; Svarstad var gift og var allerede far da han og Undset møttes, men skilte seg fra sin første kone.

Jeg har lest biografier om Undset tidligere, og mye stoff nikket jeg gjenkjennende til etter hvert som jeg leste. Men kjærlighetshistorien til Undset hadde jeg ikke reflektert så mye over før, og det var særlig den jeg var litt nysgjerrig på å få vite mer om. Man får ikke vite spesielt mye eller noe så detaljert at man sitter igjen med en god forståelse av hvorfor forholdet mellom Svarstad og Undset ikke fungerte. Antakelig var det en stormende forelskelse, som - da den la seg - ikke grodde til noe som var like sterkt. Snarere var det kanskje hverdagen som meldte seg, med alt som kom i veien for å kunne arbeide og skape; leve ut det de hver for seg hadde i seg av talent og skapertrang. Og forholdet mellom Undset og Svarstad var sikkert preget av dårlig samvittighet for det de hadde ødelagt for å kunne få hverandre.

Forfatteren kunne sikkert gjort noen grep for å gjøre stoffet mer levende. Kanskje kunne man behandlet barndoms- og ungdomstid litt mer med harelabb, og brukt mer plass på andre og viktigere epoker av Undsets liv? Som forfatter av en biografi vil man antakelig forsøke å tegne et mest mulig helhetlig og sannferdig bilde, så det kan være det er vanskelig å velge noe bort, av frykt for at bildet av personen kan framstå som "manipulert".

Til slutt et sitat fra boka, s. 519, det er Undset som sier følgende til Hvorfor jeg skrev:
«Hvis jeg ikke hadde skrevet noe, så måtte jeg jo ha vært et helt annet menneske enn jeg er, - jeg kan ikke vite hvem. Skjønt, å være dikter er vel nettopp å være slik at en kan leve liv som ikke er ens egne [...]»