søndag 24. april 2016

«Min fars fem bad og andre fortellinger» av Per Schreiner

Utgitt av Tiden 2015

Per Schreiner debuterer skjønnlitterært med disse fortellingene. Han har før skrevet drama for film, radio, TV og teaterscenen. Han er kanskje mest kjent for manuset "Den brysomme mannen" (2006) og for å være én av forfatterne bak TV-serien "Kampen om tilværelsen" (2014-2015).

TV-serien "Kampen om tilværelsen" har jeg sett, og den engasjerte meg virkelig. Det er også noe med karakterene, disse stemmene i denne samlingen, som fanger interessen min. Man vet ikke hva man skal komme til å lese; alt virker uforutsigbart, alt kan utvikle seg i hvilken retning som helst. Fortellingene i "Min fars fem bad" er tankevekkende, lavmælte og lettleste.

tirsdag 19. april 2016

«Maleren : roman» av Sigrun Slapgard

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Denne romanen handler om maleren Anders Castus Svarstad, født 1869 på Lille Svarstad i Hole. Fra en trang start i fattige kår, greide han å slå seg fram og etter hvert livnære seg som kunstner. Han giftet seg i 1904 med Ragna, og fikk tre barn med henne.
Under et opphold i Italia i 1909, møtte han den unge forfatteren Sigrid Undset, som han gikk inn i et kjærlighetsforhold med. Svarstad skilte seg fra Ragna, og i 1912 giftet han seg med Sigrid Undset. De tok til seg Svarstads barn fra hans første ekteskap, og de fikk også tre barn sammen.
Forholdet mellom Sigrid og Anders skrantet, og endte med at Sigrid Undset i 1927 fikk ekteskapet med Svarstad oppløst, kjent ugyldig, siden hun hadde konvertert til katolismen i 1924.

Dette er en interessant roman, som gjør at man får lyst til å lese mer om både Svarstad og Undset.
Jeg kjenner jeg som vanlig blir litt "frustrert" når jeg leser en biografisk roman, for hva er sant, hva har virkelig skjedd, hva er kvalifisert gjetning og hva er ren fantasi?
Slik sett er det enklere med rene biografier, der kan man føle seg tryggere på at forfatteren har holdt seg strikt til hva kildene forteller.

Romanen hopper en del i tid. Hoppene er merket med årstall og sted, men likevel kan det tidvis være litt krevende å holde følge. Perspektivet skifter mellom å ligge hos Svarstad (det aller meste av romanen) og hos Sigrid Undset (noen kapitler/scener). Jeg tror forfatteren fint kunne latt være å ta Sigrid Undsets perspektiv, jeg syntes kanskje ikke dette tilførte historien noe større dybde eller bredde, men heller gjorde komposisjonen mindre stram.

Av og til dukker det opp uttrykk jeg tenker kan være for moderne i forhold til tiden Slapgard skriver om. Jeg vet ikke og har ikke hatt tid til å gjøre research, men jeg lurer på om man i 1906 ville sagt: "Han var egentlig på vei til Chile for en gymlærerjobb..."
Jobb er et av de eldre lånordene vi har fra engelsk, så det kan være det var i alminnelig bruk i 1906? Og det kan være man brukte forkortelsen gym for gymnastikk? Men jeg er usikker. Formuleringen rundt å "dra til Chile for en jobb", virker uansett vel moderne på meg, men si meg imot dere som vet bedre.
S 371 er vi i 1939, og Anders Svarstad legger merke til at sønnens kjæreste har genseren vrang på; "Var det ikke en merkelapp som vendte ut der i nakken?" Det var kanskje vanlig med fabrikksydde gensere med merkelapp i på den tiden? Fortell meg det, om du vet det.

Siden Slapgard valgte å skrive en roman, ikke en ren biografi, kunne hun - etter min mening - brukt fantasien enda mer og gitt enda mer energi, følelser, farger og liv til romanen. Hun kunne lagt mer tyngde i konfliktstoffet; kjærligheten mellom to sterke personligheter, som i starten var til gjensidig inspirasjon og styrket skaperkraften, men på sikt vendte til noe destruktivt og nedbrytende.
Men det er sikkert vanskelig når man vet mye, har gjort mye research og kjenner personen man skriver om, i alle fall i fakta, datoer og hendelser. Mange av hans tanker og følelser har hun sikkert også fått innblikk i, fra brev og notater, og da er det sikkert ikke lett å spinne videre, ut over det man har dekning for.

Biografiske romaner er en interessant sjanger, men også problematisk. Hva er sant? Hva er oppdiktet? Jeg får lyst til å gå til mer rene biografiske verk for å undersøke.
Men det er jo flott med bøker som ansporer en til å lese mer!?
Jeg fikk lyst til å lese Slapgards biografi om Sigrid Undset (Dikterdronningen - 2007), fikk lyst til å lese på nytt Jenny av Undset, og nylese andre romaner av Undset; for jeg har ikke lest alle.


torsdag 14. april 2016

«Verden er en boble» av Nicola Yoon

Illustrert av David Yoon
Oversatt av Tonje Røed
Utgitt av Aschehoug 2016

Madeline har en sjelden og alvorlig sykdom, som gjør henne allergisk mot nesten alt. Hun kan bli syk bare av å være ute i frisk luft eller av å håndhilse på noen. Derfor er hun alltid hjemme, et hus som er tilrettelagt med filtrert luft i jevn og riktig temperatur. Hun får hjemmeundervisning og blir for øvrig grundig passet på av mora - som er lege - og av sykepleieren Carla.
Madeline kjenner jo ikke til noen annen virkelighet, og synes egentlig livet er ganske greit. Hun har bøkene sine og hun har PC med internett, hun spiller spill med mora og Carla, så litt sosialt liv har hun jo.
Men så flytter det inn en ny familie i nabohuset, og Madeline legger spesielt merke til sønnen i huset, Olly. De oppretter kontakt gjennom gestikulering, skrift på vinduet og senere på nettet, og plutselig kjenner Madeline en sterk lengsel etter å kunne være sammen med Olly og bli ordentlig godt kjent med ham. Carla, som selv har ei datter, skjønner hva Madeline lengter etter, og lar Olly få komme på besøk. Selv om Madeline forsøker å la være, så blir hun forelsket. Forelskelsen er iblandet en god dose fortvilelse, for dette kan jo aldri ende godt?

Ja, floken synes ganske uløselig, så jeg var spent på hvordan dette skulle ende. Jeg blir overrasket underveis; jeg så ikke for meg at det var slik det skulle utvikles og løse seg.

Dette er en søt og romantisk historie, men alt er ikke bare rosenrødt. Temaene sorg, forsakelse og tap behandles også.
Antar at denne romanen er mest for jentene, alder fra 12-13 år.

søndag 10. april 2016

«Spring for livet : slik blei eg frisk» av Kristin Roset

Gjeven ut av Samlaget 2016

Kristin Roset, journalist og tidlegare lovande mellomdistanseløpar, fortel i denne boka om dei mange og vonde åra ho sleit med eteforstyrringar. Ein litt sleivete kommentar om kroppen hennar vart starten på fleire år med anoreksi, bulimi, ortoreksi og pillemisbruk. Fyrst i 2010 fekk ho hjelp som monna, og greide å bli frisk. I dag har ho det godt, har blitt mor, og gjennom bloggen sin - Springerinne - samt foredrag om idrett og eteforstyrringar, er ho til hjelp for andre som slit med forstyrra tilhøve til mat og trening.

Dette er ei modig og viktig bok om eit tema mange veit for lite om. Roset skriv godt. Framstillinga er ærleg, nøktern og sakleg, som lesar vert eg sterkt berørt, kan kjenne fortvilinga og håpløysa frå dei tunge åra, på same måte som eg blir rørt og glad for kvart steg ho har teke på vegen attende til eit godt og fritt liv, med sunt og naturleg tilhøve til mat og trening.
Roset har råd til den som slit, slik ho sleit, men og til dei som er rundt - familie, vener, trenarar.

Eteforstyrring er ein sjukdom ingen vel å få. Det er ein psykisk sjukdom som kan ramme den ein minst venta skulle få han. For mange er det forbunde med skam at dei har slike vanskar med maten; dei fornektar både for seg sjølv og andre at dei har problem. Difor er det viktig at dei som er rundt skjønar alvoret og er til støtte for den sjuke, slik at ho eller han får hjelp til å forstå AT dei har eit problem. At det ikkje er noko skam å be om hjelp, for dei MÅ ha hjelp.

Boka gjev innsikt i kva det vil seie å ha eteforstyrringar, kor mykje det er til hinder for å vera sosial, for ein eteforstyrra har det ikkje godt om ho eller han er åleine, eller saman med andre.
Men kanskje det viktigaste denne boka formidlar, er håpet. For det går an å bli frisk. Ein kan bli kvitt eteforstyrringar og gå tilbake til eit vanleg og godt liv.

lørdag 9. april 2016

«Mygglandet» av David Arnold

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal 2015

Mim (egentlig Mary Iris Malone) blir ropt opp i callinganlegget på skolen og får beskjed om å innfinne seg på rektors kontor. Rett utenfor døra til rektor fanger hun opp samtalen som pågår innenfor, mellom rektor, stemoren og faren hennes. Hun oppfatter at moren hennes er syk, og dette er noe de har holdt skjult for henne inntil nå. Det hun får høre gjør at hun snur og stikker av. Og hun stikker ettertrykkelig av; hun setter seg på bussen til Cleveland for å besøke moren. Moren ble nemlig igjen i Cleveland, da Mim måtte flytte med faren og stemoren til Jackson i Mississippi, 1522 km unna, stedet Mim kaller Mygglandet.
På reisen møter Mim mange fargerike personligheter, både gode og dårlige, og det hender litt av hvert. Møtet med moren, når hun omsider kommer fram, blir en overraskelse for både henne og oss som leser.
Det er Mim som forteller, og noen av kapitlene er hentet fra brev/dagbokinnførsler hun gjør, stilet til ei som heter Isabel.

Dette er en interessant og engasjerende ungdomsroman, men med komposisjon og uttrykk som krever litt av leseren. Mim er ei tenkende jente, som ordlegger seg avansert. Slik sett føyer denne romanen seg inn i en rekke jeg har lest de siste årene, der unge hovedpersoner fører et språk jeg synes kan være hakket for avansert til at jeg finner det sannsynlig. Det som er mest synd, er om forfatteren skulle komme til å skyte over hodet på en del unge mennesker som kunne synes bokas tema og handling var interessant, om uttrykket var noe enklere, eller kan vi si mer "normalt".
(Hvis andre har lest denne romanen og har synspunkter på hvor vidt uttrykket/språket er for avansert eller ikke, så er det fint om dere legger igjen en kommentar.)

Underveis fikk jeg assosiasjoner til leseopplevelsen jeg hadde da jeg leste bøkene om Huckleberry Finn og Tom Sawyer; de fascinerte meg på noe av den samme måten som denne romanen. Noe med å være på en reise som ikke er helt A4, dramaene og møtene denne reisen tilfeldig byr på - der hvert møte får betydning med enten positivt eller negativt fortegn.

Anbefales gutter og jenter fra 14-15 år.