mandag 28. mars 2016

«59 - og alt det der» av Virginia Ironside

Oversatt av Aase Gjerdrum
Utgitt av Cappelen 2008

Marie har en stund gledet seg til å runde 60. Da går hun av med pensjon, og så er det slutt på alt maset med å finne seg mann/kjæreste. Nei takk, aldri mer sex på meg! tenker Marie. At Archie - som Marie var forelsket i som 15-åring - blir enkemann, affiserer henne ikke det minste, heller ikke bryr det henne at vennene hennes maser og synes den rigide holdningen hennes til sex og kjærlighet er skremmende. Og hun synes bare synd på venninnen Penny, som stadig jakter nye elskere. Det er godt endelig å ha slått seg til ro, synes Marie, og kjærlighet kommer hun garantert ikke til å oppleve mer av, bortsett fra kjærlighet til det nydelige barnebarnet, selvsagt...

Denne romanen er Maries dagbok, som hun begynner å føre bare noen måneder før hun fyller 60. Tonen er munter og lett, slik jeg liker.
Det får ikke gjøre så mye at det virker som om forfatteren surrer litt med hvor gammel sønnesønnen Gene er underveis - s 228 bør han etter mine beregninger være ca fem måneder, og da stabber han omkring i parken og samler blader på bakken, mens det på s 281 (da er han ca 10 måneder) informeres i klartekst om at han ikke kan gå ennå.

På engelsk heter romanen «No! I don't want to join a bookclub»; ikke en spesielt god eller lett oversettelig tittel, men som passer fordi den henspiller på holdningen man føler man blir møtt med når man begynner på livets høst; da skal jo alle bli med i lesesirkel eller sånt.
Den norske tittelen passer ikke helt, siden størstedelen av boka ikke handler om å være 59, men om å ha fylt 60, noe Marie har sett fram til en stund. Derfor kunne jo boka for eksempel hett «Endelig 60!»

søndag 27. mars 2016

«Oljeregnbuer» av Angela Hagen

Utgitt av Oktober forlag, 2015

Tony, broren til Tess, er rusmisbruker, og nå har han stukket av fra behandlingsinstitusjonen hvor han holdt til. Tess mottar et postkort som Tony har sendt; motivet er en bestemt bensinstasjon utenfor Åndalsnes, stedet de vokste opp. Av ulike årsaker føler hun seg som den nærmeste til å dra og lete etter Tony.
På hjemtraktene kommer minner til henne, fra barndom og oppvekst, og hun blir dessuten kjent med Andreas, klatreren som ble venn med Tony på institusjonen. Barndomsminnene og møtet med Andreas rokker ved noe i henne; kanskje er hun ikke helt den hun trodde hun var? Kanskje har hun enda ikke blitt til den hun skal være?

Jeg likte denne romanen godt, selv om den kan virke noe uforløst. Stemningen er spesiell; rolig og foruroligende på samme tid, og Tess er en type hovedperson jeg kan fascineres av. For hun kan ikke settes i noen bås, hun kan framstå som noe av en løs kanon på dekk, og hva kan hun ikke komme til å finne på?

Forfatteren uttrykker seg sikkert og godt; behagelig god flyt hele veien.

lørdag 26. mars 2016

«Vår egen lille hemmelighet» av Ninni Schulman

Oversatt av Kari Engen
Utgitt av Cappelen Damm 2016

Vi møter igjen journalisten Magdalena, samt Petra og Christer i det lokale politiet.
Dette kriminaldramaet innledes med at Anna-Karin Ehn en dag i april ikke kommer hjem fra jobben på sosialkontoret, og ektemannen melder henne savnet. Samtidig som politiet jobber med saken, vikles også Magdalena inn i handlingen.

Jeg har lest de tre andre bøkene om Magdalena: «Jenta med snø i håret», «Gutten som sluttet å gråte» og «Svar hvis du hører meg». Den første likte jeg best, de to som kom deretter var bare så där, men denne fjerde romanen synes jeg er hakket bedre igjen. Men jeg har fortsatt innvendinger: Det blir for mye hopp og sprett for meg. Jeg liker ikke at scenene blir så korte og at det hoppes mellom scener og personer altfor ofte. Jeg synes også persongalleriet er for stort, og jeg synes privatlivet til Magdalena, Petra og Christer får for dominerende plass.

Men: Liker du Läckbergs kriminalromaner, kan det være du vil like Schulmans også. Jeg synes de har mange likhetstrekk, men Schulman er ikke like grotesk og hun lenker heller ikke historiene sine til noe som har skjedd for veldig lenge siden, slik Läckberg gjerne gjør.

«En vakker dag» av Colleen Hoover

Oversatt av Dorthe Erichsen, Hilde Lyng og Lisa Vesterås
Utgitt av Gursli Berg forlag, 2016

Dagen Sydney fyller 22 oppdager hun at kjæresten er utro med bestevenninna hennes, som hun også deler leilighet med. Hun flytter til et ledig rom rett i nabolaget, hos gitaristen Ridge, kjekkasen hun har hørt spille ute på balkongen og hatt litt sms-kontakt med. De starter snart et samarbeid gjennom musikken; han komponerer låter og hun skriver tekst til. De føler etter kort tid sterk dragning mot hverandre, men er fast bestemt på ikke å leve ut følelsene; han fordi han har kjæreste, hun fordi hun nettopp har blitt singel og fordi hun ikke vil være like stor drittsekk som bestevenninna og ødelegge et etablert forhold. Men kan så sterke følelser holdes i sjakk, selv om de er enige om at det er til det beste for alle?

Til omtrent halvveis syntes jeg dette var en søt kjærlighetshistorie. Hovedpersonene er vittige, sier og finner på artige ting, men så utvikler det seg til å bli altfor selvgodt og søtsuppete for min del. Det er liksom ikke måte på hvor prektige og gode disse to skal være, og hvor viktig det blir at de skal handle moralsk i alle situasjoner.

Det er komponert egen musikk til denne boka, som du kan finne på youtube. Jeg har ikke hørt noe på disse lydsporene; jeg ble rett og slett ikke nysgjerrig nok. Men andre kan jo synes at det er et fint supplement som gjør leseopplevelsen til del av noe større.

Selv om jeg syntes dette ble for søtt (tenk at jeg faktisk kan få noe som blir for søtt? Da må det være søtt, da!), kan det være andre som synes boka er fin. Romanen kan absolutt anbefales til ungdom som liker kjærlighetshistorier. Ridge og Sydney veksler på å fortelle i romanen, det er noe som gir fin veksling og bredere vinkling, og som minner meg om Simone Elkeles romaner.

fredag 25. mars 2016

«Gutten på toppen av fjellet» av John Boyne

Oversatt av Rune R. Moen
Utgitt av Fontini forlag 2016

Pierrot vokser opp i Paris på 1930-tallet, faren er tysk og mora er fransk. Sju år gammel blir han foreldreløs, og sendes til tanta som bor i Tyskland. Tante Beatrix er ansatt som husholderske på Berghof, Adolf Hitlers landsted, og hun har fått tillatelse til å ha Pierrot hos seg. Faktisk fatter Hitler godhet for gutten, dresser ham opp i Hitlerjugend-uniform og belærer ham i sin politiske ideologi.

Jeg har lest det meste av John Boyne som er oversatt til norsk. «Gutten i den stripete pyjamasen» holder jeg for å være en av de aller beste bøkene jeg har lest, uavhengig av voksen eller barn som målgruppe. Den romanen er løst på en genial måte.
«Gutten på toppen av fjellet» ble jeg ikke like begeistret for, selv om jeg synes den er veldig spennende en stund midt i, der vi gjennom Pierrots øyne og ører får oppleve Adolf Hitler på gruoppvekkende nært hold.
Det jeg synes trekker ned er usannsynligheten i den modne tonen og omgangsformen Pierrot og kameraten har når de i innledningen av boka skal forestille yngre enn sju år. Anshel er døv og liker å skrive historier. Pierrot har lært seg tegnspråk for å kommunisere med vennen, og han leser historiene Anshel skriver. De begynner sikkert tidlig på skolen i Frankrike; likevel synes jeg guttene blir framstilt altfor modne for alderen. For eksempel sier Anshel s 11 "Den er eksperimentell" med tegnspråk, om en historie han har skrevet.

En annen ting som trekker ned er måten Pierrots utvikling fra ensom, ulykkelig liten gutt, til tøff og maktglad Hitlerjugend blir beskrevet. Det blir vel tydelig, nærmest forklart for leseren, der man kunne valgt å pakke det mer inn, heller la oss tenke fram årsakssammenhengene selv.

Romanen gaper over ganske mye, tema henger ikke like godt sammen hele veien, og innledningen - oppveksten i Paris - synes jeg blir tam og for lang. Spenningen starter først når Pierrot reiser til Berghof; romanen måtte gjerne begynt der.
Jeg blir også litt usikker på hvilken aldersgruppe romanen vil passe best for, men jeg tror jeg vil si den passer best for ungdom fra ca 12-13 år.

torsdag 17. mars 2016

«I morgen er alt mørkt : Marlens historie» av Sigbjørn Mostue

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Det går en farsott over verden. De som smittes blir "forrykte" og går til angrep på andre mennesker med ubegripelig følelseskulde og fysisk styrke. Nå har farsotten nådd Norge. Marlen har fulgt med i nyhetene og vet at verden slik de kjenner den vil opphøre å eksistere, og kaos vil herske i stedet. Likevel gir hun ikke opp. Sammen med venner og gjenlevende familiemedlemmer slåss hun for å overleve.

Denne ungdomsromanen er del to av en serie; jeg vet ikke om det er sagt eller skrevet noe om hvor mange deler serien skal telle når den står ferdig. Den første boka heter «I morgen er alt mørkt : Brages historie». Jeg har ikke lest første del, men følte ikke at jeg manglet informasjon eller bakgrunn for å komme inn i historien. Dette er en svært spennende roman, men både voldsom og motbydelig; den ene groteske scenen etter den andre utspiller seg. Mens man leser kan man ikke slappe av, man vet aldri hva som kan skje av grusomheter allerede på neste side, eller i neste avsnitt!

Ikke for sarte sjeler, men absolutt anbefalt for den som tør å forestille seg hva som kan skje dersom en slik forferdelig epidemi skulle ramme jordens befolkning.

For ungdom ca13 år og oppover.


fredag 4. mars 2016

«Audrey ut av mørket» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Stubhaug
Utgitt av Gyldendal 2016

Audrey er 14 år. Det er Audrey selv som forteller i boka.
Hun går aldri ut, har alltid solbriller på. Det er fordi hun har angst, etter å ha opplevd særdeles vonde ting med noen jenter på skolen. Det blir ikke fortalt eksakt hva hun har gjennomgått, men det dreier seg nok om mobbing og trakassering, både ansikt til ansikt, på nett og mobil. Audrey går til psykolog og får stadig i oppgave å utfordre seg selv, slik at hun kan bli stadig bedre og forhåpentligvis frisk til slutt. Blant annet skal hun lage en video om familien sin, og etter hvert trekke inn personer utenfor familien også.
Broren Frank er skikkelig gira på dataspill, såpass gira at mora tror han er spillavhengig. Audrey skjønner ikke helt stresset, kan han ikke bare få lov til å spille? Han er jo skikkelig god. Og så er det jo litt koselig når kameraten Linus kommer for å spille med Frank, sveiver en tur innom stua og veksler noen ord med henne også, selv om hun egentlig har mest lyst til å stikke av eller gjemme seg når han kommer. Eller, for å være ærlig, så har hun nok litt blandede følelser akkurat når det gjelder Linus...

Jeg likte denne boka. Jeg synes Kinsella har fått til en fin balanse mellom det humoristiske, romantiske og dypt alvorlige. Vi får troverdige innblikk i hvordan det føles å ha angst, og hvordan det kan fungere å jobbe seg ut av isolasjonen som psykiske lidelser ofte fører med seg.

Anbefales!