torsdag 25. februar 2016

«Astrid Lindgren» av Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Dette er ei estetisk vakker bok, lett å like.
Teksten er skrevet at Bjorvand, og Lisa Aisato har illustrert.
Illustrasjonene har glade, klare farger, samtidig er bildene litt utflytende, som om vi ser på dem gjennom ei litt doggete vindusrute eller et par upussede briller. Jeg synes det gjør dem litt fjerne, men ikke på noen dårlig måte - det er heller som vi kikker inn i noe som har vært, noe som er forbi.
Kan man si de er litt vemodige? Jeg tenker i alle fall at de er både vakre og følsomme.

Gjennom korte kapitler får vi høre om Astrid Lindgrens liv. Hvert kapittel avslutter med noen morsomme fakta, under overskriften "Vet du hva?"
Siden målgruppa er barn, må man legge seg på et enkelt nivå, og det har forfatteren greid.
Kanskje blir leseren inspirert til å lese mer i andre bøker om Astrid Lindgren etter å ha lest denne?

Kort oppsummert er dette ei nydelig bok om ei nydelig dame; skaperen av karakterer jeg husker fra egen oppvekst som venner i bøker og filmer; som jeg var glad i da, og som jeg er glad i fremdeles.

lørdag 20. februar 2016

«Søstre» av Raina Telgemeier

Fargelagt av Braden Lamb
Oversatt av Karianne Munch-Ellingsen
Utgitt av Twinsy 2016

Raina skal på lang biltur sammen med mor og de to søsknene sine. Hvordan skal det gå å sitte så mange timer i bil med søsteren Amara; de krangler jo støtt!?

Dette er en tegneserieroman om et søsterforhold som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, enten man er yngst, eldst eller midt i mellom. Med søsken krangler og er man uenige om det meste, men når man virkelig kjenner etter, så er man faktisk veldig glad i hverandre.

Historien  hopper en god del mellom nåtid (den lange bilturen og stoppene underveis) og fortid (episoder som spenner seg helt fra da Raina var enebarn og ønsket seg en søster mer enn alt i verden, til det som skjedde ganske nylig.) Tilbakeblikkene er trykt på farget papir, så det går fint å holde styr på hvor man er i historien.

Lettlest historie til å kjenne seg igjen i, sikkert mest for jenter. I alderen 9-10 år og oppover.

Telgemeier er en amerikansk tegneserieskaper, og historien er nok slik jeg tenker på som "typisk amerikansk". Du skjønner hva jeg mener når jeg viser dere denne klemmescenen som eksempel:

torsdag 18. februar 2016

«Fremtidens araber : barndom i Midtøsten (1978-1984)» av Riad Sattouf

Oversatt av Alexander Leborg

Utgitt av Minuskel 2015

Riad ble født i Frankrike av fransk mor og libysk far. Den lille familien flytter etter hvert til Libya, og vi får oppleve gjennom Riads synsvinkel hvordan det er å møte en (for ham) fremmed kultur og forsøke å tilpasse seg.

Dette er en interessant og levende historie, synes jeg. Riad opplever både gode og vonde ting i Libya, det er mange pussige episoder og minner han presenterer. Og synsvinkelen er stort sett barnets; undrende og åpen tar han det inn.

"Fortsettelse følger" står det på bokas siste side, og jeg kommer til å lese fortsettelsen, for jeg er spent på hvordan det går med Riad videre.

«Min fjerne barndoms by» av Jiro Taniguchi

Oversatt fra japansk av Magne Tørring

Utgitt av Minuskel 2015


Nakahara er på vei hjem etter en forretningsreise der det ble litt mye alkohol siste kvelden. Han surrer litt på stasjonen, entrer feil tog og havner på hjemstedet sitt, der han ikke har vært på mange, mange år. Han går inn på kirkegården og besøker morens grav, der faller han i søvn. Da han våkner, har han blitt 14 år igjen, ung og sterk i kroppen, men i hodet er han fortsatt 48 år, og han husker livet sitt som voksen. Nå har han sjansen til å oppleve ungdomstiden på nytt og samtidig gjøre et forsøk på å endre noe som skjedde i familien, som var et hardt slag for moren. Men er det riktig å endre historien? Og er det overhodet mulig?

Dette er en tegnet roman, en såkalt grafisk roman. Jeg liker å lese tegneserier,  blir lett fascinert av tegnede fortellinger. Og plottet i denne boka er interessant; tenk å reise tilbake til ungdomstiden og leve den om igjen, med større evne til å gjøre det beste ut av situasjonen og til å glede seg over en ung og smidig kropp.


torsdag 11. februar 2016

«Kistefjes og andre mareritt» av Aleksander Kirkwood Brown

Utgitt av Omnipax 2015
I serien «Mørkets utvalgte»

Dette er en samling grøssernoveller. Det er barn/ungdom som er hovedpersoner og som gjør ting de ikke burde, som for eksempel å gå inn i huset der det etter sigende bor ei heks, ta seg på egenhånd inn i katakombene selv om det er strengt forbudt, eller åpne skrinet som - etter hva sagnet sier - inneholder draugens hjerte.
Og hva skjer når man gjør noe man ikke bør?
Det går selvfølgelig fryktelig galt...

Litt varierende kvalitet på ideene bak novellene; det var ikke alle som ga meg de helt store gysningene. Men noen av novellene var til gjengjeld skikkelig fæle; nesten sånn at du blir litt skvetten og kikker deg over skulderen neste gang du er ute og går tur i mørket.

Forlaget mener dette er for barn fra 9 år. Jeg har lyst til å antyde at målgruppen muligens bør være noe eldre, kanskje fra 11-12 år. Har du lest boka, vil jeg gjerne høre hva du synes.

onsdag 10. februar 2016

«Reserveprinsesse Andersen» av Torun Lian

Illustrert av Øyvind Torseter

Utgitt av Aschehoug 2015

Alice Andersen er sjenert. Veldig sjenert. Derfor er det helt greit for henne at hun får rollen som bakparten til hesten i klassens skuespill, det de skal framføre på skoleavslutningen før de spiser sjokoladekake. Alice gleder seg til skuespillet er overstått og de kan gå løs på kaka, men gruer seg til at alle i klassen skal være med å servere. For slik er det å være sjenert – det er masse å grue seg til, som kanskje de fleste andre barn synes er bare gøy, eller mangler forståelse for kan fylle enkelte andre med skrekk og gru.
Helene, for eksempel, jenta som skal spille prinsessa i skuespillet: Hun gleder seg til å være midtpunkt, til å briljere og skinne på scenen og ta imot velfortjent applaus.
Alice er reserveprinsesse, bare i tilfelle noe skulle skje så Helene ikke kan være med på avslutningen. Det er nok mest fordi Alice har lett for å lære ting utenat.
Så skjer det som ikke skulle skje: Helene blir skadet og må kjøres til sykehuset i ambulanse rett før skoleavslutningen begynner! Og Alice reserveprinsesse MÅ trå til. Dette kan vel aldri gå bra!? ...

Hovedpersoner i romaner pleier ofte å være ganske tøffe, munnrappe og slagferdige, får ting til å skje og skaper mye liv og røre. Alice er slik sett en ganske annerledes hovedperson. Hun er stille, sjenert og innadvendt, og mye av det hun kunne sagt, forblir inni henne som tanker og følelser. Og det er masser av disse tankene og følelsene. «Stillest vann har dypest bunn» er det et ordtak som sier, og ofte er det slik. De som er stille og ikke gjør så mye av seg, har gjerne et rikt og blomstrende indre liv. Bare at svært få merker det utenom dem selv.

Jeg synes det er fint med ei barnebok som tar opp et slikt tema, som viser at «de stille barna» ikke alltid har det så lett, og hvorfor.
Litterært sett synes jeg nok at ideen kunne vært løst på en mer troverdig og interessant måte. Her er det tydelig helt fra starten av boka at Alice vet om og på sett og vis har analysert problemet sitt. Jeg lurer på om hun kanskje har litt vel god selvinnsikt til å være 10 år. (Det ser ut til at Alice står foran sommeravslutning i 4. trinn; så da er hun vel ca 10 år.)
Jeg var selv et stille barn, uten at jeg skal utnevne meg selv til ekspert av den grunn, men jeg kan ikke huske at jeg - kanskje før jeg kom i ungdomsalder - var klar over hva det egentlig var som «feilte meg». Jeg merket vel at jeg ikke var som andre, jeg kunne føle sterkt ubehag stilt overfor oppgaver som bestemors «Kom og hils pent på gjestene», eller «Les høyt for klassen svaret ditt på oppgave x.» Jeg kjente at jeg slet med noe, men jeg hadde ikke greid å analysere meg fram til hva, og kan vel ha hatt en forestilling om at alle følte som jeg, og alle holdt kjeft om det - som jeg gjorde. Det at jeg ikke skjønte hvordan jeg var til forskjell fra andre, var nok det som var vanskeligst, tyngst å bære - det ble en slags hemmelighet, noe å skjule for andre, og en tung jobb hele tiden å skulle spille en annen enn man var.

Uansett troverdig framstilling av Alice eller ikke, så mener jeg at det litterært sett ville vært mye mer spennende, historien ville fått skikkelig brodd, om leseren fikk føle hvordan det var å være Alice, kjenne på hennes utrygghet og vanskelige følelser, i stedet for å få det forklart.

Men så vet jeg jo at leserne er barn, og da er det måte på hvor mye man skal legge mellom linjene; for en ung leser må man antakelig legge tema tydelig fram i dagen, slik at barna skal forstå og få hele sammenhengen ut fra det som faktisk står.

Ei bok som de stille barna sikkert kan kjenne seg igjen i, og fin som utgangspunkt for en diskusjon om hvordan man kan få til å være den man er, også i møte med andre som kan framstå som veldig annerledes fra en selv.

Boka har vunnet Brageprisen 2015 for beste barnebok.

Fra 8-9 år.

torsdag 4. februar 2016

«Geek girl» av Holly Smale

Oversatt av Pål Bistrup
Utgitt av Spektrum, 2015

Harriet er geek. Hun får høre det hele tiden fra folk i klassen + at det står skrevet med store bokstaver på skolesekken hennes. Jo, så det at hun er geek, er nok bare tilfelle. Hun forsøker å tenke at det er greit å være geek. Det hadde vært atskillig verre om hun var opptatt av utseendet, for da ble det moter og sminke all the way, og det er jo bare SÅ kjedelig! Geeker holder i alle fall på med ting som er interessant, som skolearbeid, oppslagsverk og andre informasjonskanaler.
Dessverre har hun venninna Nat som trekker henne med til moteshow i Birmingham, for der skal Nat bli oppdaget, er planen. Nat har nemlig i årevis drømt om å bli modell, og dette er hennes gylne sjanse. Harriet må være med som moralsk støtte, selv om hun holder på å kjede vettet av seg og virkelig gjorde seriøse forsøk på å slippe unna.
Så skjer det forferdelige som aldri skulle skjedd: Nat får beskjed om at hun ikke er modellen de ser etter, mens Harriet blir oppdaget i stedet, mot sin vilje!
Harriet lar seg overtale til å underskrive kontrakten med den berømte moteskaperen Yuka Ito. Til tross for at hun vet det vil såre venninna. Til tross for at hun vet stemora er veldig imot opplegget. Og til tross for at hun ikke finnes interessert i mote. For kanskje kan det være greit å prøve om modellkarrieren kan fjerne geek-stempelet?

Dette er underholdende lesning; ordrikt og morsomt formulert, gøyal handling, artige hovedpersoner. Jeg kunne nok tenkt meg en oppstramming av bokas midtre del; den blir litt langdryg. Og korrekturen har sluppet litt for mye slurv igjennom, både av uttrykk som virker litt for direkte oversatt fra engelsk, og av det jeg kaller "hikkefeil" - man har rettet på et uttrykk, men glemt å slette deler av det som sto der fra før/være nøye nok med å sjekke at det ble rett til slutt. Eksempel på hva jeg mener s. 290: "Det føles som noe stramt i brystet mitt er endelig begynner å løsne."

Her kommer et sitat fra boka. Det er stemor Annabel som snakker til Harriet, og dette synes jeg er godt sagt og fint å få ut til ungdommen (selv om man kanskje kan innvende at det er en klisjé):

«Du må slutte å bry deg om hva folk som ikke betyr noe, mener om deg. Vær den du er, og la alle andre være som de er. Forskjeller er bra. Det ville bli en fryktelig kjedelig verden hvis alle var like.»

Dette er et koselig eventyr for jenter i alderen 12-13 og oppover.