torsdag 28. januar 2016

«Bouvetøya 2052» av Lars Mæhle

Gjeven ut av Samlaget 2015

Fem ungdomar deltek i ein klimakonkurranse på liv og død.
Åstad: Bouvetøya, og året er 2052.
Konkurransen blir overført live på nettet, og den som vinn kan få ein stor pengesum. Alle fem kan uansett vera med på å endre jordas framtid.

Eg tykte settingen for historia var spennande. Bouvetøya er ein eksotisk stad å leggja handlinga til, og realityTV (eller reality overført på nett) er noko me kjenner og har eit forhold til. Sidan konkurransen i Bouvetøya 2052 kan vera på liv og død, får ein assosiasjonar til Dødslekene, men den boka har eg ikkje lest, berre sett fyrste filmen, og kan ikkje seie noko om likheiter og skilnader, eg berre konstaterer at ideen som ligg til grunn for denne romanen nok ikkje kan seiast å vera hundre prosent original.
At romanen tek for seg temaet miljø, tykkjer eg er fint. Det bør vera eit heitt tema i vår tid, og eg trur det er mange ungdommar som engasjerar seg i dette viktige spørsmålet.

Eg tykte boka var spennande, men eg har nokre innvendingar til gjennomføringa. Utgangspunktet, rammene for historia er så lovande; eg tenkjer forfattaren skulle ha fargelagt, fantasert og "herja" så mykje meir enn han gjer. Eg hadde rett og slett forventningar om så veldig mykje meir; sitronen er ikkje meir enn halvpressa!
Ikkje misforstå: Det skjer plenty av spennande ting her, men diverre blir handlinga bremsa, og spenninga fislar ut, for forfattaren fell for å ta inn klisjeprega framstillingar av hovudpersonen sine tankar og kjensler der det hadde vore betre å overlate til lesaren å kjenne etter, heller nøye seg med å skildre enkelt og rett ut kva som foregår.
Våg å leggje meir mellom linene, hugs å vise meir enn fortelje/forklare, stol på at lesaren kan kjenne sjølv kva kjensler som vekkast, ut frå bilete og scener du legg fram; det er rådet mitt.

Men romanen skal heilt klart anbefalast til ungdom, både gutar og jenter, i alderen 13 +

torsdag 14. januar 2016

«Glimt» av Tor Arve Røssland

Gjeven ut av Samlaget 2015

Jon og mor hans har nett flytt til den vesle øya Grovøy. Det er sommarferie, men Jon oppsøkjer ungdomshuset i bygda. Der treff han Finn, som har ein finger med i litt av kvart på øya, han viser seg å vera lærar på skulen blant anna. Og han møter jevnaldringane Alex, Petter og Rebekka, som spelar i band saman. Dei øver masse i ungdomshuset, men må kvar kveld ut før klokka 19.33. Kvifor det, undrast Jon. Snart nok får han vite...

Denne ungdomsromanen er ein blanding av historisk roman og grøssar. Kapitlene vekslar mellom Jon sine opplevingar i notid og ei ungjente ved navn Solveig sine opplevingar under andre verdskrig. Smått om senn får me greie på kva som skjedde under krigen som var så frykteleg at energien frå denne augneblinken aldri har feida heilt ut, men ligg att som ein skjør film som enno den dag i dag kan opplevast av dei som oppheld seg i ungdomshuset til rette tidspunktet.

Eg tykte dette var spennande ei god stund. Men då det nærma seg slutten på historia og oppklaringa vart lagt i dagen, så var eg ikkje like nøgd. Kan hende hadde det vore betre om ting ikkje vart oppklart og så grundig FORklart? Kanskje historia kunne enda med trådane lause og eg hadde vorte sitjande att med grøssen i meg?
Eg likte boka, men eg hadde nok likt ho endå betre om forfattaren hadde vist og vektlagt kjensler i større grad enn han brukar ord og plass på å forklara fenomen i handlinga.

Ut frå språk og utføring får eg ei kjensle av at dette er ein roman som er skriven og avlevert litt for fort. Forfattar og forlag kunne samarbeidd om å skvisa sitronen litt betre, det er mi meining.

torsdag 7. januar 2016

«Ni dagar i veka» av Kristin Helgeland

Gjeven ut av Vigmostad Bjørke 2015

Miriam har det trasig heime; mann og born (som Miriam i sitt stille sinn kallar bølingen) tek henne som ein sjølvsagt ting, forventar at ho skal varte dei opp og yter null attende. Ikkje så rart då, kanskje, at Miriam byrjar sverma for ein kollega som ho har dansa tett med på ein personalfest. At dei er gift på kvar sin kant fungerar som brems i starten, men greier dei å motstå kvarandre i det lange løp?

Eg leste denne romanen med interesse, langt på veg. Det som held interessa mi fanga, er nok i hovudsak Miriam sjølv. Eg ser henne for meg (ho verkar truverdig), og ho er av typen eg blir usikker på kva kan finne på i neste kapittel. Då må eg jo heile tida lesa vidare, ikkje sant?

Avslutninga tykkjer eg er romanens svake punkt, då spenningskurva flatar ut ei god stund før romanen sluttar, og alt som er tumla opp av gadd vert berre skyfla saman og dyssa ned att utan at det vert noko ordentleg greie på ting.

Dei to mennene i Miriams liv vert veldig svart/kvitt-framstilt, dei framstår som nesten parodisk enkle. Det kan vera forfattaren vil setja på spissen for å få oss engasjerte og for at me aldri skal vera i tvil om kven si side me skal stå på, men det blir i overkant for meg, litt vanskeleg å tru heilt på.

Dialogane - spesielt mellom Miriam og elskaren - kunne og forfattaren ha sett meir på; dette vert for meg stivt og unaturleg.

Ni dagar i veka er eit debutant-arbeid. Mykje bra her, men med ein del ting som trekk ned kan ikkje romanen få toppscore av meg.


søndag 3. januar 2016

«Ord på S» av Guro Hoftun Gjestad


Guro Hoftun Gjestad: Ord på S
Utgitt av Aschehoug 2015

Suns far er nettopp død. Han døde fordi han falt ned fra krana som var arbeidsplassen hans. Også han som hadde så kraftige livslinjer i håndflatene! Han som Sun kalte ”flaksepappa” fordi han stadig fikk yatzy! Alle tegn tydet jo på at han hadde flaks i alt og skulle fått et langt liv; det er helt ufattelig at han er død!

I begravelsen møter Sun Simen for første gang; han spiller fiolin under seremonien. Kan Simen bli enda et av S-ordene hun samler på, og som kan bli til trøst for Sun?

Jeg likte denne ungdomsromanen. Den har en fortettet stemning, graver rett i kjernen av det Sun opplever, tenker og føler.
Kanskje kan jeg innvende av komposisjonen føles litt for styrt til å passe inn i temaet tittelen spiller opp til, nemlig ord på S. Kanskje kan jeg innvende at språk og utførelse blir noe poetisk og antydende – en noen enklere og direkte formidling av tema og handling hadde sikkert vært en fordel med tanke på målgruppa.
Og når jeg først er i det kritiske hjørnet: Omslagsillustrasjonen appellerte ikke til meg, men det er nok hovedsaklig fordi jeg synes denne grønnfargen (og særlig sammen med lysegul) ble blast og kjedelig.
Samme det! Dette var altså en roman jeg ble grepet av, og som jeg slukte i løpet av noen timer.

Ord på S er Gjestads andre roman, den første har jeg også lest. Den heter Anfall, ble utgitt i 2011 og er en roman for voksne. Dette er altså en ungdomsroman, og passer nok best for ungdom som er ca 14 og eldre.

Jeg kommer til å følge med videre på produksjonen til denne forfatteren!

fredag 1. januar 2016

«Girl online» av Zoe Sugg

Oversatt av Hilde Stubhaug
Utgitt av Aschehoug 2015

Penny (15) har funnet ut at å blogge anonymt er en fin ting. På bloggen tør hun å være seg selv helt uten forstillelser, og det er befriende. Etter å ha vært med i en ulykke med moren og faren, og selv om alle kom uskadd fra det, har hun utviklet panikkangst. Angstanfallene skremmer og hemmer henne i dagliglivet. Da hun tar mot til seg og blogger om anfallene, får hun oppmuntrende tilbakemeldinger som blant annet gir henne innsikt i at det kan være mange flere enn henne som sliter med angst, og dette føles som en stor trøst.
Livet ser ut til å vende i hundre prosent positiv retning for Penny, ikke minst da hun og bestevennen Elliot får være med foreldrene hennes til New York i forbindelse med jobben deres som bryllupsplanleggere. Der opplever Penny virkelig store, skjellsettende ting som får henne til å blomstre av lykke. Spørsmålet er bare om denne fantastiske lykken kan vare...

Dette er en underholdende ungdomsroman om kjærlighet, blogging, nettroll, vennskap og fiendskap. Kanskje er det vel sukkersøtt her og der, og noe virker altfor godt til å være sant, men lar du deg rive med får du en fin, opplevelsesrik reise sammen med Penny.

Fin feelgood for jenter i alderen 12-13 og oppover.