tirsdag 11. oktober 2016

«Winter i verdens rikeste land» av Janne Stigen Drangsholt

Utgitt av Tiden 2016

Vi møter igjen Ingrid Winter fra «Ingrid Winters makeløse mismot». Ingrid får nye naboer til det altfor dyre og vedlikeholdskrevende huset hun og ektemannen Bjørnar kjøpte i forrige bok. De nye naboene er veldig hyggelige og interessante mennesker, så hyggelige og interessante at Ingrid føler seg mindreverdig og etter hvert blir engstelig for om Bjørnar blir mer venn med dem enn med henne...

Jeg leste og likte godt den forrige boka, så jeg nærmest kastet meg over årets bok med ganske store forventninger. Jeg liker godt humoren og lettheten, men synes kanskje at feelgood-faktoren i denne romanen blir en anelse for dominerende. Om den første boka skrev jeg at den hadde "ordentlig innhold", og det er nok det jeg savner her. Jeg elsker feelgood og humor, men jeg liker også at det er en dybde, noe skikkelig mørkt under eller bak det lette og hyggelige, noe ekte om du vil. Det er skjær i sjøen her, joda, men det blir for hastig behandlet til at jeg bryr meg. For det er noe med tempoet i boka også, det er ingen ro, ingen scener som man kan hvile litt i, nesten alt har samme høye fart - slik føles det i alle fall for meg.
Og innholdet føles ikke spesielt originalt; du skjønner kanskje hva jeg mener når jeg sier jeg fikk sterke assosiasjoner til den norske komiserien "Side om side" på NRK.

Til slutt må jeg dessverre gjøre oppmerksom på en tabbe forfatteren har gjort, og som heller ikke forlaget har fanget opp i sin språkvask/nøye gjennomlesing: Ingrid besøker sin morfar på institusjonen hvor han bor, og har med seg et par av sine døtre. Da morfar spør - litt desorientert som han er - hvem det er hun har med seg, svarer hun at det er barnebarna hans. Men hallo, Ingrid, de er jo oldebarna!? Dette er en litt lei feil å gjøre, fordi følelsen av at dette er fiksjon med ett blir veldig til stede.

Det ble noen innvendinger, men jeg synes jo ikke boka er dårlig. Bare at den kunne vært bedre, og sammenliknet med den første boka om Ingrid Winter, faller den litt igjennom. Men jeg vil absolutt anbefale boka til lesere som ønsker gode norske feelgoodbøker!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar