tirsdag 11. oktober 2016

«Danielle» av Ida Jackson

Utgitt av Aschehoug 2016

Oslojenta Danielle (16) har planer om å bli en kjent kunstner; det skulle være en enkel sak, hun er jo ganske genial og komplett original. Men nå er bestevennen Kimma etter henne for noe hun har gjort, og selv om hun i utgangspunktet ikke er redd ham, så blir hun litt redd likevel. Han kan jo bli ganske utagerende når han er rusa...
Heldigvis har hun også sin aller besteste bestevenn Ellinor. På grunn av henne og Danielles impulsivitet, blir hun med på en politisk demonstrasjon, og deretter en studiegruppe om kommunisme. Ting skjer liksom bare, noe som burde gi mulighet for å bli kjent med nye mennesker som kanskje kan bli til enda flere bestevenner!

Danielle forteller selv i boka, og hun har en skikkelig tøff stemme. Kjapp, humoristisk, selvironisk, og troverdig. Siden hun bor alene med mora, og mora er en litt fjern mor, har nok Danielle lært å greie seg selv og modnet ganske brått. Hun har en litt vel avslappet holdning til sex og rusmidler (i alle fall alkohol), men hun  har nå overlevd så langt. Overlevelsestaktikken er humor og distanse, noe som gjenspeiler seg i fortellerstemmen.

Jeg forventer nærmest at det kommer flere bøker om Danielle, for det var noe uforløst med denne romanen. Vi går rett på, hopper rett inn i handlingen på en måte, vi må bare henge på om vi vil være med, og så slutter det egentlig ganske brått også.
Jeg ser at andre lesere innvender at tema omsorgssvikt blir altfor lettvint behandlet. Jeg ser den: Det kan være uheldig å bruke noe sånt som (lettvint?) bakteppe i en roman man kan si har hovedfokus i spenning/humor. Men hvordan skulle ellers Danielle blitt så tøff? Interessant å høre om du har noen synspunkter på dette.
Jeg kjente at jeg likte boka, syntes dette var en fin leseopplevelse, og jeg kan tenke meg å lese mer om Danielle og vennene hennes.

For ungdom i alderen 14-15 og oppover.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar