søndag 25. september 2016

«Lars er lol» av Iben Akerlie

Utgitt av Aschehoug 2016

Amanda har gledet seg til å begynne på skolen igjen etter sommerferien. Hun skal endelig få se Adam igjen, gutten i klassen som hun har vært hemmelig forelsket i en stund. Og hun skal - i likhet med alle i klassen - få bli fadder for en søt førsteklassing.
Men ingenting blir som hun har sett for seg: Adam ydmyker henne med å dynke henne med Farris i skolegården så alle ser det, og Amanda skal ikke få en fadderunge fra førsteklasse; i stedet skal hun være fadder for Lars, den nye gutten i klassen som har Downs syndrom! Hvordan i all verden skal dette gå?...

Jeg tror ikke det står noe sted i boka hvor gammel Amanda er, men det er naturlig å anta at det er sjuendeklassinger som skal være faddere for førsteklassingene, og da er Amanda tolv år. Jeg synes dette med ungenes/ungdommenes alder blir litt utydelig; det er Amanda selv som forteller i boka, (med en eplekjekk stemme som minner ganske mye om Pym Pettersons), og hun uttrykker seg - etter min mening - tidvis altfor modent til at jeg tror hun bare er tolv år.
Det er også noe med de to jentene i klassen som filmer med mobil i skoletiden og legger ut på blogg - de virker så slue og beregnende at jeg tror ikke helt på dem heller. Jeg vet jo at man i tolvårsalderen er et sted på vei over fra barndom og over mot ungdom, og man opptrer ustadig og vinglete; barn det ene øyeblikket, mer voksen det neste. Likevel er det noe som skurrer.
Jeg stusser over at disse to jentene har greid å filme og knipse så lenge og så til de grader, uten å ha blitt tatt for det. Jeg reagerer også på reaksjonen fra skolens side da mobberne endelig blir avslørt. Greit nok at Amanda var delaktig, men hun var langtfra hjernen bak, noe som ble helt tydelig for læreren deres. Da virker det merkelig at jentene som startet det hele slapp så lett unna. Men OK: Verden kan noen ganger være akkurat så urettferdig.

Selv om jeg sikkert virker veldig kritisk nå, så synes jeg på ingen måte at dette er en dårlig bok. Lars er godt portrettert; ham tror jeg på. De andre personene, til og med Amanda, blir kanskje mer typer enn personligheter?
Boka er lettlest og engasjerende, og mobbingens mekanismer er et tydelig tema; boka kan helt sikkert fungere som utgangspunkt for viktige og meningsfulle diskusjoner. Eller boka kan ganske enkelt fungere som en god litterær opplevelse for gutter og jenter 9-13 år.
Boka er forfatterens debut, og en debut hun kan være fornøyd med. Innvendingene jeg har kommet med, er det like gjerne forlaget som kan ta til seg.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar