mandag 18. juli 2016

«Under sydkorset : romanen om polfareren Hjalmar Fr. Johansen» av Jon Bøe Paulsen

Utgitt av JBP forlag, 1986
Illustrert av forfatteren

Denne romanen handler om Hjalmar Johansen, en polfarer som havnet i skyggen av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen. Ettertiden har jo uansett lettest for å huske lederne, men enkelte hendelser gjorde nok også sitt til at Johansen ikke fikk den sortien eller det ettermælet han fortjente. For det første har det nærmest vært spekulert i om Nansen og Johansen hadde homofile preferanser; jeg mener å ha lest at de delte sovepose på sin Nordpol-ferd, men av praktiske hensyn, rett og slett for å holde varmen. På Wikipedia kan jeg lese at Klaus Rifbjergs roman "Nansen og Johansen" går langt i denne spekulasjonen; dette er kanskje en roman jeg må se nærmere på. Ikke fordi det bryr meg noe særlig om karene var homofile eller ei, men jeg synes jo polarlitteratur er interessant.
Men HVIS Nansen og Johansen levde ut homoseksuelle drifter på sin ferd, synes det opplagt at Nansen ville hjelpe Johansen økonomisk og på annet vis i tiden som fulgte, for å gjøre sitt for at mannen ikke plapret.

Nansen anbefalte i alle fall at Amundsen skulle ta med Johansen, da Amundsen kom og ville låne Fram til sin ekspedisjon. Amundsen sa til Nansen det samme som han sa til alle, nemlig at han skulle til Nordpolen, mens han egentlig planla å erobre Sydpolen. Amundsen fikk låne Fram, og Johansen ble med som ekspedisjonsmannskap.
Amundsen var utålmodig etter å legge ut på ferden sydover, og i sin iver startet han for tidlig. Det var for tidlig på våren, for kaldt og de måtte snu. Johansen og Prestrud ble hengende etter; Johansen fordi han ventet og tok ansvar for å berge Prestrud. De greide å kjempe seg i sikkerhet på Framheim, og da han morgenen etter møtte Amundsen, brast det for Johansen. Med de andre som vitne og i rettferdig harme, skjelte han ut Amundsen, også sikker på at de andre mennene mente som ham; nemlig at Amundsen utviste dårlig lederskap og dagen før bare hadde tenkt på å berge sitt eget skinn. Men Amundsen vendte Johansen ryggen etter dette; en slik scene, og i alles påhør, kunne han ikke la passere. Det måtte få konsekvenser.
Amundsen hentet mennene inn til seg, en for en, fikk hver og en til å sverge troskap til ham som leder, og Johansen ble stående ensom igjen. Johansen fikk beskjed om at han ikke var valgt til å delta på støtet mot Sydpolen, men fikk heller dra på en slags trøste-ekspedisjon til Kong Edward den sjuendes land. Da med Prestrud som leder, noe som Johansen mente var en fornærmelse; han hadde jo selv høyere militær grad enn Prestrud.

Johansen hadde også tidligere slitt med livet sitt, men etter ekspedisjonen med Amundsen gikk det for alvor nedenom. Den 3. januar 1913 tok Johansen livet av seg.

Jeg har lest om Hjalmar Johansen tidligere, så romanen tilførte ikke særlig mye ny informasjon. Men slik forfatteren framstiller Amundsens behandling av Johansen, får jeg lyst til å konferere faglitteraturen om det faktisk er dokumentert at oppgjøret foregikk på denne måten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar