søndag 19. juni 2016

«Irmelin Rothman, din for evig» av Cecilie Bjørnstad

Utgitt på Kolofon forlag, 2015

Irmelin møter Johan på et seminar. Han blir betatt og tar initiativ til at de treffes igjen. Hun lar seg sjarmere, og de innleder et forhold. Men det er noe i veien, noe med Irmelin som gjør at hun ikke klarer slå seg til ro og bare nyte kjærlighetsforholdet. Hvorfor oppfører hun seg så merkelig omskiftelig? Hvorfor har hun raptuser med drikking og påfølgende ufin oppførsel mot Johan som sårer ham og får forholdet til å slå sprekker?

Forfatteren har en ujålete og liketil stil, fører et enkelt, lettlest språk med korte setninger. Persongalleriet er lite og oversiktlig, og Irmelin framstår for meg som en troverdig karakter. Jeg fant få språkfeil og trykkfeil, så for meg fikk historien fin flyt og nysgjerrigheten drev meg hele tiden videre; Hva er det som feiler Irmelin? var spørsmålet jeg stilte meg og måtte ha svar på.
Det er en tett og sår stemning i boka; man skjønner ut fra innledningskapitlet at boka inneholder en god dose konfliktstoff. Jeg skjønner at jeg skal få en kjærlighetshistorie som ikke går på skinner; et tema som i alle fall interesserer meg.

Spenningskurven er muligens noe flat; jeg ser potensial til å få bevegelse i kurven ved å legge større vekt på de dramatiske høydepunktene og kanskje kutte noe i de mindre ildfulle partiene, som kan framstå noe refererende og mindre engasjerende.
Språklig kunne Bjørnstad rendyrket den enkle, fine stilen, ved å luke ut en del av de unødvendige småordene og søke større variasjon i ordvalg. Hun kunne også bearbeidet teksten mot å bli mer "show" enn "tell"; når hun blir for refererende kommer vi ikke like tett på Irmelin, men mister henne liksom litt ut av syne og engasjementet synker. Blant annet har forfatteren valgt å skifte synsvinkel til å være hos Johan i noen få, korte sekvenser; et valg jeg ikke synes er særlig heldig. Det er Irmelin og Irmelins historie sett fra hennes ståsted jeg synes er interessant; å se henne utenfra gjennom Johan var ikke til særlig hjelp.

Selv om jeg lister opp noen momenter man kan kalle forbedringspotensiale, synes jeg dette var ei interessant bok og en fin leseopplevelse.

Til slutt må jeg gjøre oppmerksom på at jeg kjenner forfatteren litt. Vi ble kjent med hverandre gjennom litteraturbloggingen vår, vi har blant annet utvekslet erfaring om skriving generelt, og spesielt om utfordringer som utgitt på et lite og ukjent forlag, nærmere bestemt Publica bokforlag.

«Irmelin Rothman, din for evig» er Bjørnstads tredje bok, og den er gitt ut på Kolofon forlag; et forlag hvor man betaler for egen utgivelse. Det er altså ingen kvalitetsgodkjenning eller noe trang nåløye man må gjennom for å bli utgitt, men etter hva jeg forstår gis det noe konsulentbistand underveis, samt språkvask og korrektur.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar