onsdag 15. juni 2016

«Hva er greia?» av Marci Lyn Curtis

Oversatt av Stian Omland
Utgitt av Gyldendal 2016

Maggie (17) er blind på grunn av komplikasjoner etter hjernehinnebetennelse. Det har nå gått et halvår siden hun mistet synet, men Maggie har aldeles ikke innfunnet seg med sin skjebne, som det så vakkert heter. Hun er sint, gretten og opprørsk. Men så møter hun 10-åringen Ben, en gutt med medfødt beinskjørhet som er avhengig av krykker, men som aldeles ikke surmuler av den grunn. Han legger straks sin elsk på Maggie, og selv om hun vanligvis bare ville skjøvet vekk en slik slitsomt beundrende guttevalp, gjør hun ikke det med Ben. For noe veldig rart skjer når han er i nærheten; han gjør så hun kan se. Det er som om han utstråler et spesielt lys eller noe, for i en viss omkrets av ham kan hun se alt og alle som befinner seg der. Slik får hun også sett Bens storebror, berømte Mason fra bandet hun digger mer enn noe annet, og han er bare SÅ kjekk!
Nei, Maggie puffer ikke Ben fra seg, selv om han er ganske irriterende og selvfølgelig altfor ung for henne. Men har Maggie de riktige grunnene for å være venn med Ben? Det er vel ikke slik at hun bruker ham? Mason synes i alle fall overbevist om at Maggie feiker blind, bare for å kunne henge med Ben og stalke den berømte storebroren hans...

Dette er en sjarmerende ungdomsroman; aller mest blir jeg sjarmert av Ben, naturlig nok. Jeg kan nok innvende at Ben virker altfor verbal til bare å være 10 år; kanskje virker han litt for fantastisk til å være sann? Men så har han også trekk som er skikkelig barnslige, og sikkert nok har han levd et liv som har medført rask modning, så kanskje er han ikke så usannsynlig likevel.

I det videre kommer jeg til å røpe deler av bokas handling, så ikke les videre nå, hvis du har tenkt å lese boka selv!

Jeg likte boka godt, men - selv om jeg liker kjærlighetshistorier og jeg liker søte historier og historier som ender godt - så blir dette i overkant søtt mot slutten. Og hvorfor må svaret på vanskeligheter i livet alltid være at man treffer Den Rette? Hvordan kunne Maggie funnet ut at livet som blind også har gleder og er verdt å leve, uten at hun traff Mr Right? Jeg tror en sånn type historie hadde vært betydelig større og viktigere å lese enn denne ganske så søtladne historien.
Nå har jeg lest flere romaner for ungdom der hovedpersonen sliter med livet sitt, enten det er psykiske plager eller fysiske skavanker. Og jeg synes det hadde vært greit om man kunne få forståelsen av at det ikke nødvendigvis er en kjæreste som er mirakelkuren for alt. For er det så entydig at en kjæreste gjør livet til en dans på roser, uansett om det er blind eller hva? Og er det virkelig ikke andre ting i livet som har betydning, som er med på å gjøre livet verdt å leve?

Forlaget gir ordet til oversetteren aller først, og han forteller oss at han trodde dette var nok ei bok der det er opplagt fra første side hva boka skal handle om og hva utgangen vil bli. Men at han tok feil. Oversetteren har rett i at det overnaturlige aspektet gjør at boka skiller seg ut. Og Maggies stemme er spesiell; hun er verbal og morsom så det alene bærer boka det meste av veien. Men dette hadde jeg fint funnet ut uten at oversetteren behøvde si noe på forhånd. Mulig det er bare jeg som synes det var litt spesielt at oversetteren reklamerer for boka han har oversatt; at han får ordet før forfatteren får komme med sitt, liksom. Men et sted og i en eller annen form må sikkert reklamen komme; omslaget røper utrolig lite om hva slags bok dette er.

Selv om jeg har noen innvendinger, vil jeg absolutt anbefale boka. Den er som sagt morsom, søt og sjarmerende. Hovedsakelig for jenter, vil jeg tro, i alderen 12-13 år og oppover.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar