søndag 12. juni 2016

«Alt som teller» av Ingrid Ovedie Volden

Utgitt av Aschehoug 2016

Petra har akkurat begynt i sjuende. Hun liker partall; de fører ro og orden med seg. Derfor liker hun å spise 2 eller 4 brødskiver, det gir godfølelse å score for eksempel 2 eller 4 mål på fotballbanen. Primtall skaper ubalanse; så det å score 3 mål gir ikke god følelse for Petra. På skolen lærer de om Pi, tallet som er rundet av til 3,14, men som egentlig har en uendelighet av desimaler. Petra blir rett og slett uvel av Pi, så uvel at hun spyr utover pulten sin.
Etter denne episoden blir hun sendt til PP-tjenesten for å snakke med Steffen. Hun må dit flere ganger, noe hun holder skjult for moren så lenge hun kan. Antakelig for at moren ikke skal bekymre seg; det er ingenting galt med Petra, selv om hun har litt slitsomme ideer og ting hun bare må gjøre sånn eller slik, ellers blir alt feil...

Det er Petra selv som forteller i korte kapitler, enkelt språk med ganske muntlig stil. Det er vel denne muntlige stilen som gjør at hun skriver "øyer" i stedet for øyne, og hopper "oppå sykkelen" i stedet for "opp på sykkelen".
Og ordet "altomslukende" er ukjent for meg; jeg trodde det het "altoppslukende"?

S 121 står det: "det eneste jeg kan tenke på er hånda hans i min."
Her mener jeg det skulle stått "Hånda hans i mi"; du ville ikke sagt "hånda min", men "hånda mi."

Det var dagens pirk som vi ikke skal henge oss for mye opp i. Denne barneboka er fin, Petra og vennene hennes er veldig hyggelige bekjentskap. Dette var rett og slett ei bok jeg koste meg med. Kanskje kan jeg innvende at Petra framstår litt barnsligere enn man kunne forvente av ei jente som er 12-13 år, men i den alderen er man nok aller mest barn, har ikke tippet over mot ungdom enda, så jeg noterer meg dette bare som et lite spørsmålstegn i margen. Hvis du har lest boka og har tanker om dette med Petras modenhet i forhold til alder, så legg gjerne på en kommentar.
Jeg tror boka passer for lesere i alderen 9-13.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar