tirsdag 31. mai 2016

«Vanessa Svartmo» av Andrea Bræin Hovig

Utgitt av Gyldendal, 2015

Vanessa setter seg ned med kladdebøker og blyant for å skrive om livet sitt. Hun bor sammen med mor som sliter psykisk. Mora er deprimert etter at Vanessas lillebror døde. På skolen er Vanessa noen timer hver uke med i ei spesialgruppe som sosiallæreren har opprettet; ironisk kaller Vanessa gruppa for "The fabulous four" - det er fire ungdommer som har til felles at de sliter med å passe inn, er venneløse og utenfor. Vanessa synes sosiallæreren er slitsom og helt på feil jorde i opplegget sitt, men det begynner likevel å skje en endring til det positive for alle i gruppa...

Denne romanen er Vanessas dagbok. Stilen er ordrik, nesten barokt overlesset av digresjoner, følelsesutbrudd og andre utbrudd, utdypinger og gjentakelser. Vanessas språk er en blanding av gammelmodig høyverdig og ungdommelig slang. Det gammelmodige forklarer hun med at hun har tilbrakt veldig mye tid på biblioteket med å lese bøker (som sikkert har vært for voksne for henne). Stilen er morsom, på mange måter er det Vanessas særegne uttrykk som bærer fortellingen. Samtidig synes jeg det av og til bikker mot litt for mye av det gode. Spesielt er det noen poenger - blant annet med hangen til gammelmodige ord, og forklaringen på hvorfor det er sånn - som blir gjentatt flere ganger, der det skulle holdt med den ene gangen. Det er noe med ikke å undervurdere leseren sin, kanskje.

Dagboksjanger er en fin sjanger på mange måter - man kommer tett innpå hovedpersonen, siden man overfor ei dagbok ofte er bunnløst ærlig. Det er et fint trekk. Men én ting synes jeg kan være negativt ved dagboksjangeren, og det er at en opplagt løsning på framstillingen blir å fortelle eller gjenfortelle. Det kan gi distanse, fordi man vet at alt man leser skjedde i går eller for litt siden; det er historie. Og det blir uvegerlig mer "tell" enn "show". Og det er nok min andre lille innvending for denne boka - det blir ikke så levende som det KUNNE vært, når man velger å fortelle/gjenfortelle, i stedet for å vise.

Innvendinger til tross: Jeg likte denne ungdomsboka veldig godt, jeg ivret hele veien etter å lese videre, for jeg var spent på hvordan det skulle gå. Og hovedpersonene får man godhet for. Mest for jentene, vil jeg tro, fra ca 12 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar