torsdag 26. mai 2016

«De urolige» av Linn Ullmann

Utgitt av Oktober forlag, 2015

Bokas jeg/hun har en gammel far. I hans siste leveår starter hun å intervjue ham, meningen er å skrive bok sammen. Prosjektet ses vel også på som en gyllen anledning til å bli bedre kjent med hverandre, men bokas hovedperson merker at de nok kom i gang i seneste laget; farens minner og tanker er ikke så sterke og tydelige som de pleide å være, samtalene blir med liten struktur og retning. Men mening har de likevel; det er noe å samles om, noe å dele, noe å fylle hans dager med, når han ikke har så mye annet å bedrive tiden med.
Det ble heldigvis bok, selv om faren døde før prosjektet var i havn, og hans stemme er også sterkt med i boka.

Forlaget og forfatter mener dette er en roman. Det er kanskje mest fordi man ikke har noe annet å kalle det. Det er ikke en biografi, det skjønner jeg. Men jeg tror heller ikke at så mye av dette er oppdiktet; selvfølgelig kan man huske omtrentlig, man kan smøre på eller trekke fra under dekke av at det er fiksjon. Det kan være beleilig. Men det virker opplagt at boka handler om Linn Ullmann selv (hun veksler mellom å omtale den kvinnelige hovedpersonen som hun/jenta, eller skrive i jeg-form) og faren Ingmar Bergman. Moren Liv Ullmann er også med, men i det vi kan kalle en birolle. Det er forholdet mellom far og datter som er viktig.

Uansett: Jeg skal ikke henge meg opp i hvilken sjanger dette er eller ikke er, for dette er en veldig god bok! For den som har mistet foreldre til alderdom og død, er den til å kjenne seg igjen i. Jeg kjenner meg i alle fall igjen. Følelsen av at man ikke kjenner hverandre kan være der, selv om man har bodd sammen i mange år; det har ikke bokas hovedperson og hennes far.
Jeg kjenner igjen ønsket man kan ha om fange den personen man skjønner man snart kommer til å miste; dette menneskets biografi. Så ber man vedkommende fortelle, men så husker han ikke, skjønner ikke vitsen, eller mangler evne til å fortelle fritt. Da stiller man kanskje direkte spørsmål, men svarene kan bli så som så. Og så kommer uvegerlig døden, og setter en effektiv stopper for all videre mulighet til deling av minner og tanker. Man innser at dødsfallet innebærer at en epoke av ens liv er over; med personen som døde, forsvinner muligheten til å huske bakover i slektens historie.

Interessant, velskrevet og rørende av en modig og dyktig forfatter. Anbefales varmt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar