mandag 28. mars 2016

«59 - og alt det der» av Virginia Ironside

Oversatt av Aase Gjerdrum
Utgitt av Cappelen 2008

Marie har en stund gledet seg til å runde 60. Da går hun av med pensjon, og så er det slutt på alt maset med å finne seg mann/kjæreste. Nei takk, aldri mer sex på meg! tenker Marie. At Archie - som Marie var forelsket i som 15-åring - blir enkemann, affiserer henne ikke det minste, heller ikke bryr det henne at vennene hennes maser og synes den rigide holdningen hennes til sex og kjærlighet er skremmende. Og hun synes bare synd på venninnen Penny, som stadig jakter nye elskere. Det er godt endelig å ha slått seg til ro, synes Marie, og kjærlighet kommer hun garantert ikke til å oppleve mer av, bortsett fra kjærlighet til det nydelige barnebarnet, selvsagt...

Denne romanen er Maries dagbok, som hun begynner å føre bare noen måneder før hun fyller 60. Tonen er munter og lett, slik jeg liker.
Det får ikke gjøre så mye at det virker som om forfatteren surrer litt med hvor gammel sønnesønnen Gene er underveis - s 228 bør han etter mine beregninger være ca fem måneder, og da stabber han omkring i parken og samler blader på bakken, mens det på s 281 (da er han ca 10 måneder) informeres i klartekst om at han ikke kan gå ennå.

På engelsk heter romanen «No! I don't want to join a bookclub»; ikke en spesielt god eller lett oversettelig tittel, men som passer fordi den henspiller på holdningen man føler man blir møtt med når man begynner på livets høst; da skal jo alle bli med i lesesirkel eller sånt.
Den norske tittelen passer ikke helt, siden størstedelen av boka ikke handler om å være 59, men om å ha fylt 60, noe Marie har sett fram til en stund. Derfor kunne jo boka for eksempel hett «Endelig 60!»

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar