søndag 29. november 2015

«Det er heldigvis ingen som trenger meg» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug, 2015

Vi møter igjen jenta fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til.» Nå har hun samboer og jobber i en dyrebutikk. Jobb og kjæreste er jo fint, men er det nok? Jenta kommer til at det er det ikke. Hun flytter fra kjæresten, han er jo en hemsko har hun kommet til, melder seg på et selvutviklingskurs, kjenner at hun må ville noe mer for å bli et skikkelig menneske, en å regne med.

Den litt tafatte og ubehjelpelige stemmen fra forrige bok, er hardnet litt til. Humoren er enda mer syrlig og selvironisk; den uttrykker fint det jeg tenker er forskjellen fra forrige bok; ønsket hun nå har om å være noen som betyr noe, kommer også til uttrykk i endring i stemmeleiet.

Dette er morsomt og sårt på samme tid.
Jeg likte boka veldig godt. Boka kan godt stå alene, men den står kanskje ekstra fint i par sammen med den første.
Forlaget benevner denne romanen også som en ungdomsroman; jeg tenker at den like gjerne kan være for voksne lesere.

torsdag 26. november 2015

«Verdens verste ferie» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi møter igjen Ruben og Kent som vi kjenner fra «Verdens verste rektor». Her drar de til Syden med Kents far. Ikke uventet skjer det uventede ting; ferien blir aldeles ikke som de hadde trodd...

Dette er lettlest humor og action for gutter og jenter i alderen 8-9 år og oppover.
Man kan kanskje innvende at dette er vel lettbeint og enkelt? Og humoren er av og til rettet mot voksne, mer enn ungene?
Eksempel på at humoren iblant kan
synes rettet mot voksne. For ungene er
vel syden aller mest badeliv og kos i sol og varme?






Jeg likte boka uansett; flott med et såpass godt norsk alternativ til Pingle-bøkene og historien om Kaptein Supertruse.

søndag 22. november 2015

«Demontannlegen» av David Walliams

Illustrert av Tony Ross
Oversatt av Sverre Knudsen
Utgitt av Aschehoug 2015

Alfie er en gutt med tannlegeskrekk og temmelig råtne tenner. Tannlegeskrekken blir ikke bedre av at den faste tannlegen blir byttet ut med en ny kvinnelig tannlege, som insisterer på å bli kalt Mamma og ser ut til å ha en ekstrem forkjærlighet for barnetenner...

Det er spennende, på grensen til skummelt her og der, og det er - som i de andre bøkene av Walliams - tilsatt en dose humor. Likevel synes jeg ikke dette er det beste jeg har lest av Walliams. Plottet blir muligens litt for plundrete/mangfoldig for meg, og gjennomføringen litt halvhjertet, som om det bare er om å gjøre å transportere de enkelte handlinger ut til leseren i en viss fart.
Jeg vil nok likevel anbefale boka til jenter og gutter i den rette alderen, fra 8-9 år og oppover.


søndag 15. november 2015

«Ingrid Winters makeløse mismot» av Janne S. Drangsholt

Denne boka handler om Ingrid, travel trebarnsmor. Her roter hun det skikkelig til for seg, både på jobb, i barnehage/skole som forelder, og ikke minst i forhold til ektemannen Bjørnar. Ikke siden jeg leste «Drama med Hilde» av Vigdis Hjorth har jeg vel møtt ei så rar og uforutsigbar dame!

Dette er en veldig morsom, men også interessant roman - den har et ordentlig innhold, mye handling, et fascinerende persongalleri og er på toppen av alt godt skrevet.

Anbefales varmt!

«#alfahann» av Jan Tore Noreng

Utgitt av Gyldendal 2015

Torstein har alt: Bra utseende, veltrent kropp, draget på damene, men han holder seg til Victoria, kjæresten. Han bare vet han er en alfahann, lederen i flokken, den alle ser opp til.
Men så slår dama opp med ham, det er så stort et nederlag, et tungt savn han sliter med å takle. Han begynner å trene enda mer intenst, å bygge muskler betyr nå alt for at han skal holde ut, for at han skal føle seg vel. Han takker ja til tilbudet han får om anabole sterioder, musklene vokser fort og livet kjennes bra igjen. Bivirkningene alle snakker om, merker han ikke noe til. Ikke i starten...

Dette er en engasjerende og spennende ungdomsroman, som både gutter og jenter kan like.
Kanskje synes jeg konsekvensene at dopingen blir gjort vel tydelig, men jeg tror forfatteren lar den litterære kvaliteten være underordnet ønsket om at budskapet skal komme tydelig fram. Og det er en ungdomsroman, så tydelig budskap kan være bra.

#alfahann har samme tema som «Badboy: Steroid» av Anette Münch; begge romanene forsøker å vise hva bakgrunnen kan være for at gutter/menn velger å ta i bruk dopingmidler for å bygge muskler, og hvilke konsekvenser det kan få. Münchs roman er kanskje mer velskrevet, men jeg tror nok ungdom kan like Norengs roman enda bedre. Det er noe med Torsteins stemme; den klarer på en troverdig måte å uttrykke hvor suveren han kjenner seg når han er ovenpå, du kan si selvgodheten er til å ta og føle på.

God og engasjerende ungdomsroman for gutter og jenter fra ca 13 år.

onsdag 11. november 2015

«Jeg gidder ikke leve uten deg» av Christelle Ravneberget

Utgitt av Aschehoug 2015

Det er vår i Oslo, en gang før røykeloven. Annabelle møter Christian, de forelsker seg momentant. Kjærlighetsforholdet blir en kamp med og mot stormende følelser; de skifter slitsomt mellom å være høyt opp og langt nede. De sliter på hverandre det ene øyeblikket, gir hverandre glimt av himmelen det andre. Er dette et forhold liv laga?

Dette er en sånn fæl-og-fin-på-en-gang-roman. Den har bra driv og godt flytende språk, kjennes derfor lett å lese, selv om tema er tungt.
Da jeg valgte å ta med romanen hjem fra biblioteket, var det litt på tross av tittelen, som jeg syntes var litt tåpelig, eller hva jeg skal si. Du kan si "Jeg orker ikke å leve uten deg", eller "Jeg kan ikke leve uten deg," men "gidder ikke"?
Men da jeg avsluttet romanen, skjønte jeg hvorfor denne tittelen er valgt, og den er finurlig; jeg ble i alle fall overrumplet, og vi kan si: satt på plass.

Som vanlig når jeg leser noe jeg liker, så er det ikke så lett å skrive lange blogginnlegg. Det er ikke så mye mer å si enn at boka anbefales!

Dette er forfatterens første roman, og jeg håper hun kommer med flere.

tirsdag 3. november 2015

«Jeg og Earl og jenta som dør» av Jesse Andrews

Oversatt av Egil Halmøy
Utgitt av Aschehoug 2015

Smålubne Gregs mål for high school er kun å komme seg helskinnet igjennom. Det er greit nok bare å kunne gå i fred; tanken er at så lenge han ikke gjør seg bemerket på noen måte, får han verken venner eller fiender. Han har jo Earl, da, som han ser og lager filmer sammen med, men han teller liksom ikke helt med. Ikke han heller...
Men så setter mora Greg i sving med å "være der" for Rachel, som har fått leukemi. Rachel og Greg har en fortid sammen fra jødisk søndagsskole. Litt tilfeldig ble de den gangen kjærester, uten at det varte særlig lenge. Nå synes mora hans at han må stille opp for Rachel, og da må han vel det. Du sier ikke nei til å stille opp for noen som har kreft, gjør du vel?

Hvis du forventer en dåredryppende, rørende kjærlighetshistorie a la «Faen ta skjebnen», så må du gjerne gripe denne boka og la deg overraske og sjarmere. Denne boka er slett ikke sånn som John Greens roman, uten at man av den grunn behøver å bli skuffet! Tvert imot: Greg er så full av selvironi at jeg gir meg ende over; jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste, og det er ganske sjelden at jeg så til de grader lar meg underholde av ei bok! Trekke på smilebåndet, småhumre dann og vann - det gjør jeg rett som det er. Men bryte ut i høy latter flere ganger, det skjer ikke så ofte.

Bare les hvordan han presenterer seg selv i kapittel 3, som har overskriften «La oss bare bli ferdige med dette pinlige kapitlet»:
«For denne jævlige bokas skyld er jeg nødt til å snakke kort om jenter, så la oss se om vi kan komme oss gjennom dette uten at jeg må slå meg selv i øyet.
For å ta det viktigste først: Jenter liker gutter som ser bra ut, og jeg ser ikke særlig bra ut. Faktisk ser jeg litt ut som en pudding. Jeg er ekstremt blek og en smule overvektig. Jeg har et litt sånn rotteaktig fjes, og fordi jeg ikke har spesielt godt syn, myser jeg en hel del. I tillegg har jeg det som har blitt diagnostisert som kronisk allergisk rhinitt, som høres interessant ut, men som egentlig bare betyr et konstant buseproblem. Jeg greier ikke å puste ordentlig gjennom nesa, så mesteparten av tiden går jeg rundt med åpen munn, noe som får meg til å se sykt dum ut.
For det andre: Jenter liker selvsikre gutter. Med det i bakhodet kan du lese det forrige avsnittet om igjen. Det er ikke så lett å være selvsikker når man ser ut som et lubbent, mysende, tilbakestående rottemenneske som piller seg i nesa.»

Greg (og Earl) har jo denne filmgreia, og flere scener i boka er gjengitt som deler av et filmmanus. Det er med på å gi fin variasjon, og gir visualiserende eksempler på hvordan Greg ser verden gjennom sine regissørøyne.
De aller første sidene i boka oppfattet jeg som litt tørre og forvirrende, men kommer du forbi dem, så er det bare å gi seg ende over.

Er du nysgjerrig på hvordan det går med Greg, Rachel og Earl? Det er bare en måte du bør finne det ut på: Les boka!

PS. Bokas originaltittel er Me and Earl and the dying girl. Direkte oversatt til norsk forsvinner rimet og tittelen blir altfor mye rett ut av posen. "Dying girl" betyr jo egentlig "døende jente", og gjør det litt mer åpent/uavklart hvordan historien kan komme til å slutte.

PS2. Romanen er filmatisert.