torsdag 29. oktober 2015

«Jeg er William» av Kim Fupz Aakeson

Illustrert av Mikkel Sommer
Oversatt av Egil Halmøy
Utgitt av Gyldendal 2015

William bor hos onkel Nils, for faren er død og mora er "skrulling" (onkels ordvalg).
Det er ikke så lett å være William; på skolen blir han forfulgt av noen plageånder som skal ha betalt for å la ham være i fred, og onkel har det med å drikke seg full, så William må ordne seg selv. Og rett som det er er kjøleskapet tomt.
Men så en dag gjør William noe modig, og lykken begynner å snu...

Det er William selv som forteller. Og ting er som de er; han stiller ikke egentlig spørsmålstegn ved noe, forteller bare hvordan det er. Jeg tror ikke det står noe sted hvor gammel han er, men jeg vil tippe han er 9-10 år. Språket er røft, fordi William gjengir ganske rett fram det som blir sagt; onkelen og flere andre banner en del og bruker skjellsord.

Jeg opplever denne romanen som ganske humoristisk og lys, og det ser ut til å ende godt. Derfor er det ikke så vanskelig å anbefale denne boka for barn i alderen 9-13. Å lese den sammen med en voksen er sikkert enda bedre, så kan man snakke sammen underveis.

tirsdag 27. oktober 2015

«Torget» av Victoria Durnak

Utgitt av Flamme forlag 2015

Elin blir en dag så sur på kjæresten Isak at hun gir bort favorittplakaten hans til loppemarkedet på en skole i nærheten. Hun angrer seg nesten i det samme, og oppsøker loppemarkedet idet det åpner, i håp om å få tak i plakaten igjen. Dessverre blir plakaten snappet av en mann rett før hun skal til å slå kloa i den. Hun finner ut hvem Plakatmannen er, oppsøker ham og forsøker å få til en byttehandel, desperat etter å få tilbake plakaten så hun kan reparere forholdet til Isak; forholdet som hun så seg nødt til å avslutte, for ellers hadde nok han slått opp med henne.

Jeg vil si denne romanen skiller seg ut i mengden. Den er litt rar og kan man si usammenhengende, på samme måte som det er litt vanskelig å få tak på hvem Elin er, og hva hun egentlig vil. Elin har tydeligvis en greie med navn - enten hun kartlegger hva alle heter, eller bare gir dem navn - navn ramses i alle fall opp gjennom hele romanen. Eks s 47-48: "Ved trappa opp til T-banen møter jeg åtte tiåringer på sparkesykler (Loan, Vinh, Dinh, Tu, Sturla, Anahi, Juliane og Olav), sju par med handleposer (Tonje og Thomas, Thale og Agnete, Gaute og Irina, Hu og Ji, Arta og Ejona, Mika og Sami, Mattis og Ronja) og fem hunder i bånd med eiere (Rex og Lars, Bo og Katarina, Amor og Sanna, Tiger og Tom-André, Shen og Tao)."
Vitsen med disse oppramsingene er vel å vise at Elin har denne greia med navn, men dette er jo ikke noe man faktisk gidder å lese, man registrerer det bare. Jeg synes dette er litt slitsomt og tullete, men det passer kanskje, for Elin virker også litt slitsom og tullete.

Ferdig med romanen tenker jeg at vi som leser, på samme måte som Elin, ble avledet fra å se og sette pris på det som virkelig betyr noe i livet. Vi ble oppslukt av alle tingene, alle gjøremålene, alle byttehandlene, og imens vi holdt på med alt dette styret, gikk det tapt det vi virkelig brydde oss om.



torsdag 15. oktober 2015

«Etter deg» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion 2015

Louisa (eller bare Lou) Clark er i sorg. Hun lyktes ikke i å få Will Traynor til å velge livet framfor døden, selv om de elsket hverandre. Livet uten Will er trist og tomt. Det har ikke hjulpet å farte rundt i verden, det har ikke hjulpet å jobbe i en bar på en flyplass, iført glorete skjørt og parykk, det har heller ikke så langt hjulpet å delta i en sorgterapigruppe. Men så en dag dukker det opp noe som gir Lou noe annet enn seg selv og sin egen sorg å tenke på...

«Etter deg» er en oppfølger til romanen «Et helt halvt år», en roman jeg likte veldig godt. Selv om jeg likte «Et helt halvt år», er jeg ikke blant dem som har savnet en oppfølger.
Fordi: «Et helt halvt år» sto fjellstøtt alene, og alle gode historier behøver ikke på død og liv bli serier; alle gode ting tar slutt en gang.
Men da først oppfølgeren lå der, greide jeg ikke å la være å lese, så klart.

Jeg synes ikke denne romanen på langt nær er så god som forrige, men så er det kanskje slik at oppfølgere av store leseopplevelser nesten automatisk vil føles som en nedtur?
Språket er stort sett greit, men enkelte steder kunne teksten vært mer gjennomarbeidet. Jeg forstår at det haster med å oversette en bestselger, men et par ekstra dager med korrektur og språkvask kunne man tatt seg tid til. Da kunne man luket vekk "hikkefeil" som s. 301: "Det fantes alltid være en håndfull menn..." og s. 447: "... og så er det er omtrent tre blokker..."
Man kunne også jobbet mer for å få beskrivelser/bilder til å fungere optimalt, unngått klønete formuleringer som f.eks. s. 130: "opp-ned-snudd blomsterpotte" og s. 507: "... og han løftet hånden med åpen håndflate, og jeg løftet min langsomt tilbake."
Romanen har øyeblikk med dramatikk og store følelser, det er bra. Men det er som om det nettopp i disse viktige øyeblikkene i romanen glipper mest språklig. Det ødelegger.

Innholdsmessig vil jeg si at romanen har mye bra i seg, selv om det kanskje blir vel mye om sorg, sorgarbeid og terapeutiske tilnærmelser, og persongalleriet blir vel stort. Hadde utførelsen vært litt bedre, ville jeg blitt mer fornøyd med helheten, men slik den framstår føles den ujevn og litt mer villet god enn egentlig god, om du skjønner hva jeg mener.
Det kan være at forfatteren bare hadde lyst til å tjene mer penger? Det skjønner jeg i så fall godt. Årets roman slutter slik at hun åpner for enda en fortsettelse, og selv om jeg gir en litt lunken omtale her, så kommer jeg ganske sikkert til å lese den også. ;-)

mandag 5. oktober 2015

«Begravelsesriter» av Hannah Kent

Oversatt av Tore Sand

Utgitt av Schibsted 2014

Vi er på Island, året er 1829.
Agnes er dømt til døden for medvirkning til drap. Mens hun venter på at dommen skal fullbyrdes, blir hun plassert hos en bondefamilie. Før hun kommer og den første tiden hun bor på gården, er familiemedlemmene skeptiske og halvredd henne; den eneste som møter henne med åpenhet og ønske om å forstå, er den unge presten som er satt til å samtale med henne i håp om å redde sjelen hennes.
Etter hvert blir familien vant med å ha henne der, og hun får nesten rollen som en vanlig arbeider på gården. Hun begynner også å dele med de andre hva hun har opplevd. Det de etter hvert spør seg er: Hvor delaktig var egentlig Agnes i drapet hun er dømt for?

Dette synes jeg var en interessant og spennende leseopplevelse.
Uten at jeg kan sette fingeren på det, tror jeg kanskje ikke alt i romanen er like historisk korrekt - det er noe med hvordan folk ordlegger seg her og der, eller hvordan tanker og følelser gjengis, men det gjør uansett ikke stort med tanke på helhetsinntrykket.
Først da jeg var ferdig med boka, oppdaget jeg at romanen bygger på faktiske hendelser.

Liker du historiske romaner, bør du prøve denne.

torsdag 1. oktober 2015

«Det er du som er Bobby Fischer» av Christer Mjåset

Utgitt av Kagge forlag 2015

Håkon drar til Lillehammer, stedet han vokste opp, for å delta i vennen Kristoffers begravelse. Der møter han de andre i vennegjengen; mennesker han ikke har hatt kontakt med alle disse årene som har gått siden han som fjortenåring flyttet fra byen.
Hva var det som skjedde den gangen for snart 30 år siden, og som gjorde at de gled fra hverandre? Hva er det de hver for seg har gått og båret på disse årene, og som de har taklet på ulikt vis?

Christer Mjåset er en forfatter jeg har fulgt med interesse. Selv om jeg ikke har vært like begeistret for alt han har skrevet, tenker jeg at han har noe å fare med.
Forrige roman, «Hvite ravner» (2012), likte jeg godt.
Dessverre er årets roman en nedtur. Forfatteren har skiftet forlag fra Gyldendal til Kagge, og jeg undres hvorfor? Kan Gyldendal ha takket nei til dette manuset? Eller har forfatteren vært misfornøyd med oppfølgingen hos Gyldendal, og valgt overgang til Kagge?
Det jeg ser her er i alle fall at Kagge forlag ikke kan ha gitt Mjåset god nok oppfølging, eller utfordret ham nok. Både komposisjon og utførelse har et stort forbedringspotensial.

Persongalleriet er ganske stort. Jeg vil hevde det er for stort med tanke på romanens lengde; den er bare 198 s. På så liten plass rekker man ikke å etablere karakterene godt nok til at det blir troverdig eller engasjerer. Kanskje kunne man kuttet ut en eller to i vennegjengen/slått sammen karakterer, og man kunne helt sikkert skåret ned på plassen som brukes til å beskrive vennenes koner og barn.

Forlagets vaskeseddel hevder: "Romanen er spennende til siste punktum." Da er det jo underforstått at hele boka er spennende, men jeg for min del syntes ikke det begynte å ta av før jeg kom til siste fjerdedel. Vekslingene mellom nåtid og fortid (tilbake til guttedagene) synes jeg ikke er løst på best mulige måte. Det er i fortiden spenningen, undringen og alle spørsmålene ligger, så jeg tror jeg ville foreslått for forfatteren å lage nåtidsfortellingen til en mye tynnere ramme, som ikke bremset eller forstyrret flyten i handlingen, slik jeg opplever at den til en viss grad gjør.
Det er Håkon selv som forteller, og stemmen hans opplever jeg som litt dyster og selvmedlidende; en stemme jeg vil si det kan være litt vanskelig å falle for.
Jeg mener at forlaget burde utfordret forfatteren når det gjelder oppbyggingen av romanen. Det er potensiale til en meget god roman her, men som jeg opplever til en viss grad skusles bort.

Forfatterens språkføring i denne romanen opplever jeg som omstendelig, tungt og flere steder litt klønete, så forlaget har ikke gjort god nok jobb med språkvasken.
Korrekturen er nok heller ikke av ypperste klasse; den har for eksempel ikke greid å fange opp feil som s 122: "brannen på motorsykkelen" - det riktige skal være "branden". Heller ikke "bårnåler" s 19. (Her skal det selvfølgelig stå barnåler.) Småplukk, det er jeg klar over. Likevel er slike ting med på å trekke ned helhetsinntrykket.

Jeg vet at Mjåset kan mye bedre enn dette, så jeg venter i spenning på hans neste forsøk.