onsdag 30. september 2015

«Gråt, baby» av Kari Saanum

Utgitt av Omnipax 2015

Vi møter igjen femtenåringen Kaia, fra «Elefanten i rommet». Kaias far har et alkoholproblem. I denne boka skal han legges inn til behandling. Det er bra at far får hjelp, men Kaia er ikke glad for å skulle bo alene med mora. Mora som snoker i dagboka hennes, som bare gråter og synes synd på seg selv.

Dette er ei lettlest bok, utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det er korte setninger, korte kapitler, og teksten er omgitt av mye luft. Men tema er ikke lett; det er tungt og dystert. Kanskje ei bok man kan bruke som utgangspunkt for diskusjoner om rusmisbruk, og hvordan det involverer og rammer familien?

lørdag 26. september 2015

«Svartle» av Håkon Øvreås

Illustrert av Øyvind Torseter
Utgitt av Gyldendal 2015

Heltene fra «Brune» er tilbake. Denne gangen er det Atle (som kan bli superhelten Svartle) som er hovedperson. Med seg har han Rune (som kan bli Brune) og Åse (som kan bli Blåse).
Handlingen denne gangen involverer ei forsvunnet premiehøne.

Dette er et sjarmerende univers, der superheltenes største kraft muligens er den sterke og fine fantasien.

Noen innvendinger har jeg nok: Jeg synes kanskje historien er litt vel enkel, og språket virker litt likeglad, kanskje jeg kan si hastverkspreget? Jeg får en følelse av at det ikke er arbeidet nok med språket; maksimalt er ikke hentet ut. Kanskje har man satt for mye lit til at de stemningsfulle illustrasjonene skal bære verket?

Jeg har lest boka som ebok, og kan derfor ikke angi sidetall for sitatet jeg tar med som et eksempel på beskrivelser jeg synes er litt enkle:
«På kirketårnet satt det en måke og ventet på at noe snart skulle skje. Nede på et jorde sto det fire brune hester og beitet. En liten, rød bil kjørte langs veien opp gjennom byggefeltet og svingte fort inn på gårdsplassen til ordføreren. Ut av bilen spratt det en tjukk mann med masse krøller på hodet. Han hadde et kamera i rem rundt nakken, og en notisblokk stakk opp av brystlomma
Det er særlig formuleringene med "det" jeg finner mye av i boka, som "sto det", "lå det", "var det", "spratt det" og så videre. I det minste kan man stryke "det", slik at det blir for eksempel "På kirketårnet satt en måke..." og "Nede på et jorde sto fire..."

For barn i alderen 6-9 år tror jeg likevel dette vil være en fin leseopplevelse og et svært hyggelig bekjentskap.

onsdag 23. september 2015

«Will Grayson, Will Grayson» av John Green og David Levithan

Oversatt av Stian Omland og Tonje Røed
Utgitt av Gyldendal 2015

Will Grayson er bestevenn med Tiny Cooper, en diger homofil gutt med hang til å forelske seg stadig vekk og en egen evne til å få veldig mye i verden til å dreie seg om ham selv. Men han har og viser masse omsorg for vennene sine, og hvem vet: Kanskje Will Grayson gjør rett i å følge Tinys kjærlighetsråd?
Den andre Will Grayson bor et helt annet sted, men på grunn av visse omstendigheter møtes de to Will Grayson'ene i en pornosjappe. Og gjennom Will Grayson den første får også den andre Will Grayson møte Tiny, og heller ikke han stiller seg likegyldig til "go'klompen"...

Dette var en veldig sjarmerende bok, språket flyter godt, er fargerikt og preget av humøroverskudd. Tiny er en person du som leser heller ikke stiller deg likegyldig til, og det er andre personligheter også, som er fine bekjentskap.

De to Will Grayson-ene veksler på å fortelle i hver sine kapitler. Will Grayson II har ikke funnet shift-tasten på PC-en, for teksten har ingen store bokstaver. I starten var dette litt uvant, men jeg vente meg til det etter hvert. Jeg er uansett ikke sikker på om jeg ser poenget i å droppe store bokstaver, men det kan jo være gjort sånn fordi man lettere kan skille de to stemmene fra hverandre.

KANSKJE likte jeg ikke slutten like godt som jeg likte resten av boka, men dette er helt klart en anbefalelsesverdig ungdomsroman!

onsdag 9. september 2015

«Bak murene» av C.J. Daugherty

Oversatt av Ulrik Farestad

Utgitt av Schibsted 2015

Allie er i ferd med å havne på skråplanet, og foreldrene sender henne til kostskolen Cimmeria i håp om at det kan være redningen.
Cimmeria er ingen vanlig skole, det skjønner Allie med en gang. I starten hater hun å være der, men det snur ganske snart. Her får hun venner, og et par kjekke gutter viser interesse for henne.
Det blir etter hvert åpenbart for Allie at noe merkelig, hemmelighetsfullt foregår bak kulissene, men hva? Noen av elevene på skolen, deriblant begge guttene som viser henne interesse, er medlemmer av noe som kalles Nattakademiet. Hva er det medlemmene av Nattakademiet har fore; hva ER egentlig Nattakademiet?

Dette er første del av en serie, kalt Night school. (Man kan lure på hvorfor forlaget har valgt å oversette Night school til Nattakademiet i selve romanteksten, men ikke i tittelen på boka. På den andre siden gjorde de tilsvarende halvveisoversettelse i Uglies, Pretties og Specials av Scott Westerfeld.)
At dette er starten på en serie er tydelig. Boka føles uforløst, den avsluttes slik at man skjønner det er mer i vente, antakelig mye mer.
Det kan vekke nysgjerrighet og anspore til å lese videre når man som leser blir holdt uvitende om ting, men i dette tilfellet synes jeg kanskje at jeg blir holdt litt for mye utenfor; jeg bikker over mot å bli misfornøyd og kjenner meg litt usikker på om jeg skal lese fortsettelsen, hvis det er slik at jeg gjennomgående skal holdes på pinebenken.
Det er elementer ved boka jeg liker - kostskolemiljø, vennskap og kjærlighet - men er akkurat nå usikker på om det er nok til at jeg vil lese neste bok i serien.

Oversettelsen har noen små skjønnhetsfeil, enkelte steder får jeg følelsen av at man har direkte oversatt engelske uttrykk uten å høre etter om det lyder som begripelig, god norsk.
Eks s. 43 «... den melkete kaffen.»
S. 111: «Sammen med Sylvain bar han Phil under skuldrene...»
S. 161: «... knyttet hun nevene så hardt at neglene skar små halvmåner i håndflatene.»
S. 221: «Han hadde dusjet og skiftet - kinnene var fortsatt røde fra vannet...»
S. 223: «Til slutt stappet hun maten i seg og tørket opp sausen med rundstykket...»
S 228: «... sa hun og dro tærne i en rett strek over gulvet...»
S 361: «Deretter ble hun sittende våken med armene rundt knærne i en lang stund.»

Jeg ser på baksida av romanen at forlaget lanserer Night school som en spenningsserie. Jeg er litt usikker på om elementene av spenning er solide nok til å innfri for de leserne som velger serien og forventer spenning. Jeg synes elementene av kjærlighet og vennskap er vel så mye betont i denne første boka i serien, men det kan hende at forfatteren på veien videre klarer å vektlegge spenningsaspektet i større grad.

mandag 7. september 2015

«Solospill» av Alice Oseman

Oversatt av Heidi Sævareid

Utgitt av Mangschou forlag 2015

Victoria (hun vil helst kalles Tori) har ikke mange venner. Hun pleide å ha mange, men nå er det kanskje bare én. Hun liker å blogge, eller se på film. Hun leser ikke bøker, selv om faren forsøker å pushe bøker stadig vekk.
Men så blir hun plutselig oppsøkt av en gutt, Michael Holden, som angivelig skal lokalisere henne eller knytte kontakt med henne på vegne av en annen gutt, Lucas Ryan. Lucas og Tori var venner da de var små, nå vil han at de skal være venner igjen.
Samtidig dukker Solospill opp, i form av en blogg og ulike aksjoner som gjennomføres på skolen de går på. Hvem står bak Solospill? Hva er målet med Solospill?
Tori forsøker å finne ut av saken, samtidig som Michael Holden gjør ulike framstøt for å bli venn med henne.

Aller mest kan man si den handler om Tori og livet hennes, som egentlig er blitt ganske vrient. Tori har mange tunge tanker, vonde følelser og en gjennomgående negativ holdning til seg selv, samt til alt og alle rundt seg. Man kan si hun er litt depressiv.
Når man ikke er spesielt glad i seg selv, er det vanskelig å tro at andre kan finne en interessant eller ønske å bli venn med en. Når man ikke tror folk faktisk har lyst til å bli kjent med en, oppfører man seg avvisende og ustadig. Når man oppfører seg ustadig, kan de som i utgangspunktet syntes du var interessant, miste interessen. Det er en ond sirkel man ikke kommer ut av før man begynner å like seg selv, eller være glad i seg selv.

Boka inneholder mange fine tanker, og språket er godt, flyter fint. Og spenningen holdes oppe fordi jeg ikke aner hvordan historien vil ende; den kan ende godt, eller den kan ende skikkelig dårlig.
Jeg tror romanen er inspirert av "Redderen i rugen" av J.D. Salinger; hovedpersonen der heter Holden Caulfield. Kanskje Michael Holden er inspirert av Holden Caulfield?

Et fint sitat fra boka, om bøker og lesing:
«Jeg kan ikke lese bøker, for jeg vet at ingen av dem er sanne. Ja, jeg er en hykler. Film er ikke ekte, men jeg elsker film. Bøker er likevel noe annet. Når man ser en film, er man liksom en som står på utsiden og kikker inn. Med en bok - så er man der. Man er på innsiden. Man er hovedpersonen.»
Det er jo akkurat sånn det er. Å lese kan gi en helt uforlignelig nærhet til historien og personene i den.

En interessant, underholdende og tankevekkende ungdomsroman.