torsdag 20. august 2015

«Mere blod» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2015

Jon er på flukt, har reist fra Oslo til Finnmarksvidda. Når folk spør, sier han at han heter Ulf og har kommet for å jakte. Han får låne ei jakthytte og et gevær, i hytta rigger han seg til og venter. Han regner med å bli funnet av den som har noe uoppgjort med ham. Men da skal han være forberedt og kanskje denne gangen greier han å skyte for å drepe...

Eter å ha lest «Blod på snø» - som jeg ikke syntes var noe særlig - var jeg veldig usikker på om jeg skulle gidde å bruke tid på denne. Men jeg valgte å prøve, og det er jeg aldeles ikke lei meg for! Jeg lot meg sjarmere og underholde.
Handlingen er enkel, men ikke uspennende. Historien er godt fortalt, byr på underfundige dialoger og flere minneverdige bekjentskap. Særlig likte jeg tiåringen Knut, læstadianersønnen som vet å gi beskjed til folk at de "skal brenne" om de synder. Og som har en egen gest med hånda som skal illudere denne brenninga. :-)
Utdrag fra s. 26:
«Mamma er klokker og kirketjener,» sa Knut. «Morfar sier at hun burde ha overtatt jobben til presten også. Om hun hadde vært mann, altså.»
«Trodde det var blitt lov med kvinnelige prester?»
Hun lo. «Kvinnelige prester i Kåsund?»
Gutten lagde flammebevegelser med fingrene.


Alt i alt en underholdende og lettlest krim!

mandag 17. august 2015

«Bare et menneske» av Kristine Næss

Utgitt av Oktober forlag, 2014

Bea Britt bor i barndomshjemmet til faren. Emilie, ei ung jente som hører til i nabolaget, forsvinner. Bea Britt har en stund status som mistenkt i saken, siden Emilies sekk blir funnet i hennes hage.
Boka handler mest om Bea Britt, men også om farmora hennes, som bodde i det samme huset, samt Beate, dattera til ei venninne av Bea Britt.

Det er vanskelig å gi noe innholdsreferat av boka - vi følger de tre kvinnene i ulike episoder/perioder av deres liv.

Boka er mettet på et vis - det er mye innhold her, selv om det ikke er noen veldig tydelig handling. Og boka er velskrevet. Det er ei bok du bør ha god tid når du leser, slik at du kan fordøye det du får ta del i, og følge tankene som settes i sving.

Det jeg synes trekker noe ned, er hoppingen mellom de tre kvinnenes historier. Uten teksten bakpå boka, ville jeg brukt litt tid på å finne ut at boka har tre hovedpersoner - hoppene mellom de tre (som også innebærer hopp i tid) er ikke merket på noen måte; dette må du finne ut av selv. Slik sett er dette ikke noen lettlest bok.
Det er lettest å skille ut kapitlene om Cecilie/Cessi - Bea Britts farmor - for her er språket markant gammelmodig, som fra en svunnen tid.

Jeg er ikke så begeistret for bøker med flere hovedpersoner, der hovedpersonene driver ved siden av hverandre og ikke har noe spesielt felles. Her får jeg ikke følelsen av at historien til de tre kvinnene henger så veldig mye sammen, og jeg tenker at dette ikke er én roman, snarere tre (kort)romaner stokket i hverandre.
Men likevel synes jeg at dette var en fin leseopplevelse.

Boka er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2015.

søndag 9. august 2015

«Med beina på nakken» av Arne Svingen

Utgitt av Gyldendal 2015

Eirik er på tur med faren sin. Med toget reiser de nedover i Europa. Det er ingen vanlig feriereise, det skjønner vi fort, men hva er det for slags tur da? Etter hvert kommer det fram at de er på flukt. Faren har hentet Eirik hos fosterforeldrene, tatt ham med seg uten lov.

Dette er en fortelling om et spesielt far-sønn-forhold; et tema Arne Svingen har skrevet om før. Eirik sitter i rullestol. Han er lam fra livet og ned etter en trafikkulykke der mora mistet livet. Det var faren som kjørte bilen da ulykken skjedde, og han var ruset. Disse vonde faktaene kommer fram utover i historien, blir røpet litt etter litt. Dette gjør at spenningen holdes oppe hele veien.

Det er Eirik som forteller. Jeg synes stemmen hans er troverdig, usentimental og enkel. Jeg tror ikke det står noe sted hvor gammel Eirik er, men jeg tipper han er 9-10 år? Boka tror jeg passer for gutter og jenter fra 9 år og oppover.

«Uten personlig ansvar» av Lena Andersson

Oversatt av Bodil Engen
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi møter igjen Ester fra Rettsstridig forføyning. Hun er ferdig med Hugo Rask, nå kaster hun sine øyne på skuespilleren Olof Sten. At han er gift bryr hun seg ikke om. Hun er overbevist om at Olofs ekteskap er ulykkelig og at han vil få det mye bedre sammen med henne, så med iver, engasjement og sterke følelser skrider hun til oppgaven.

Også denne romanen leste jeg med en blanding av interesse og irritasjon. Ester er ganske slitsomt ensporet, selvgod og slik hun holder på og styrer med denne kjærligheten - analyserer, vrir og vender på alt.
Selv om jeg blir litt oppgitt, så er det noe ved disse bøkene; jeg må lese ferdig. Jeg blir nysgjerrig på hvordan det ender, enda jeg er ganske sikker på at jeg vet hvordan ting vil utvikle seg.

Også i denne romanen er språket noe tørt og akademisk. Her og der kunne jeg nesten føle behov for et oppslag eller to i fremmedordboka. Eksempel s. 67: «Ingen data syntes å kunne rokke ved denne tesen og hun gikk ut fra en fast kjærlighetsstruktur og et universelt menneske som postulat og aksiom, ugjennomtrengelige for all slags gjenstridig empiri; i stedet ble den gjort om for å stemme bedre med teorien hennes.»

Om jeg tror jeg vet hvordan ting vil ende, så skyldes det også enkelte frampek i teksten, som s. 20: «Hvis Ester hadde tatt ham på ordet her, ville hun ha spart mye tid og møye, og hun ville gått glipp av mye som var vidunderlig