søndag 26. juli 2015

«Offer uten ansikt» av Stefan Ahnhem

Oversatt av Kari Bolstad

Utgitt av Aschehoug 2015

En sløydlærer blir funnet drept på skolen hvor han var ansatt, nærmere bestemt på sløydsalen. Hendene er kuttet av, og etter en stund finner man dem liggende i dusjen ved gymsalen. Ved liket er det plassert et klassebilde fra da læreren selv var elev ved samme skole, og lærerens ansikt er krysset over. Snart oppdages et lik til, også han elev i samme klasse.
Fabian Risk, politietterforsker, er nettopp flyttet tilbake til stedet han vokste opp. Han gikk også i denne klassen som nå synes truet på livet, og aner snart hvem det er som kan stå bak drapene...

Dette er en kriminalroman som lykkes i å holde spenningen oppe det meste av veien. Etter min smak er det for mange drap her, og dessuten gjennomført og beskrevet på for bestialsk vis. I tillegg synes jeg noe av løsningen på krimgåten hviler for mye på tilfeldigheter til at det blir troverdig, så boka får ikke toppkarakter fra meg. Men den kan helt klart anbefales til lesere som liker hardkokt krim.

lørdag 25. juli 2015

«Rettsstridig forføyning : en roman om kjærlighet» av Lena Andersson

Oversatt av Knut Johansen

Utgitt av Gyldendal 2014

Ester er poet og essayist, og får i oppdrag å skrive foredrag om kunstneren Hugo Rask. Hun er fra før fascinert av kunstneren og hans verk, men etter dette er hun fullstendig oppslukt, og nærmest bestemmer seg for å erobre ham. Hun frir seg fra sin samboer og starter jakten...

Romanen ble lest med interesse, men også irritasjon. Jeg blir ganske oppgitt over Esters naive, nesegruse beundring for Rask, samtidig som jeg ser at en ensom kvinnes lengsel etter kjærlighet kan gi slike resultater.
Ester og Rask avklarer aldri hverandres forventninger eller motiver for å ligge med hverandre. Ester tror det betyr at Rask elsker henne og skal bli trofast hos henne livet ut, mens han mest sannsynlig bare har sett det som et deilig lite eventyr; en anledning som bød seg.

Språket er av og til litt vel akademisk og tørt, men det forekommer meg å beskrive Esters personlighet på en veldig god måte.

Romanen har fått sin oppfølger i «Uten personlig ansvar», og jeg tror jeg må ta en titt på den også.

«Himmelstrand» av John Ajvide Lindqvist

Oversatt av Henning J. Gundersen

Utgitt av Cappelen Damm 2015

Beboerne i fire campingvogner våkner opp til en ny sommerdag. Men hva har skjedd? Campingplassen vognene sto på, er vekk, omgivelsene nå er en perfekt striglet gresslette - tilsynelatende evig; i alle retninger er det bare den flate gressletta å se. Himmelen er blå, og det er dagslys, men hvor kommer lyset fra; det er ingen sol på himmelen.
Det er ikke elektrisitet i vognene lenger, og mobiltelefonen har ikke dekning. På radioen spilles bare svensktopper.
Hva er dette for slags sted? Hvordan har de havnet her? Og hvordan skal de finne tilbake til sivilisasjonen?

Dette er en skrekkfilm på bok. Jeg syntes dette var veldig spennende lesning - for her kan jo alt skje.
Slutten ble kanskje litt ubegripelig og utflytende, men alt i alt en fin leseopplevelse.

«Elizabeth er borte» av Emma Healey

Oversatt av Einar Blomgren
Utgitt av Cappelen Damm 2015

Maud er begynt å bli så glemsk. Når hun er på butikken kommer hun ikke på hvorfor hun gikk dit, og ender hver gang opp med å ta med seg hermetiske ferskener, selv om skapet er fullt av slike bokser hjemme.
Hjemme lager hun seg rett som det er en kopp te, men fordi hun setter den fra seg mens hun holder på med noe annet, glemmer hun å drikke den.
Men en ting er hun sikker på, og det er at venninnen Elizabeth er borte! Det hjelper ikke at datteren  hennes og Elizabeths sønn sier at Elizabeth ikke er borte, for Maud vet at det er noe muffens et sted, og hun gir seg ikke!

Dette kan beskrives som en litt annerledes kriminalroman, da den egentlige krimgåten er pakket inn i en glemsk dames ulne minne, og sammenblanding av da og nå. Jeg skal ikke røpe hva som har skjedd med Elizabeth, men saken er at søsteren til Maud - Sukey - forsvant da Maud var ung. Det var en gåte hva som skjedde med henne; hun ble ikke funnet. Ikke da. Men Mauds engstelse for at det kan ha skjedd noe kriminelt med Elizabeth, setter tanker og minner i sving med episoder som fant sted i tiden rundt Sukeys forsvinning, og kanskje lar saken seg løse nå?

Jeg likte boka, men greide faktisk å skjønne sammenhengen i kriminalgåten ganske tidlig, og derfor føltes slutten noe langdryg. Kanskje kan man si at boka er mer interessant som innblikk i hvordan senilitet oppleves og arter seg, enn som kriminalroman.

onsdag 15. juli 2015

«Datteren» av Jane Shemilt

Oversatt av Benedicta Windt-Val
Utgitt av Gyldendal 2015

En kveld kommer ikke Jenny og Teds 15-årige datter Naomi hjem etter en teateroppsetning hun har hatt en hovedrolle i. De få sporene som finnes, gir ikke noe svar på hva som kan ha hendt.
Ett år senere er hun enda ikke funnet, men så skjer det plutselig et gjennombrudd i saken...

Kapitlene i romanen hopper mellom dagene rundt Naomis forsvinning, og ett år senere, men hoppene er tydelig merket, så det skal ikke by på noen problemer å følge med i hoppene.
Historien er kløktig bygget opp, slik at vi får porsjonert ut litt etter litt de sporene som kan gi oss som leser en mulighet for å gjette hva som har skjedd med Naomi. Spenningen holder seg godt gjennom det meste av romanen; det var bare helt til slutt jeg begynte å synes at det gikk litt tregt og kunne ønsket meg at informasjonen ble delt med oss i et litt større tempo.

Jeg får assosiasjoner til en del andre bøker jeg har lest om folk som forsvinner, som for eksempel «Flink pike», og slutten kom ikke spesielt overraskende på meg, siden jeg var på vakt mot å bli lurt.

En grei spenningsroman dette, men jeg synes språket trekker noe ned. Det flyter ikke spesielt godt. Noen steder virker det som man ikke har forsøkt å skrive norsk, bare mer eller mindre direkte oversatt de engelske uttrykkene, som s 49: «Føttene mine snubler i en fremstikkende trerot...» eller s 325: «Rommet var fullt av folk - de sto mot veggene...» Eller s. 326: «Hun satt i midten på fanget til noen...»
Og man kunne fått bedre flyt om man luket ut noen av de unødvendige småordene, som f.eks. s 181: «Inne på Boots velger jeg ut en toalettmappe...» Det er enklere og bedre slik: "På Boots velger jeg en toalettmappe..."
Og man kunne forenklet her og der, slik at det ikke ble så omstendelig og tungt, som s. 194: «Etter en stund gikk jeg bort til telefonen og ringte til sykehuset. Jeg ba om å bli satt over til nevrokirurgisk operasjonsavdeling.»
Dette kunne man forenklet til: "Etter en stund ringte jeg nevrokirurgisk operasjonsavdeling på sykehuset."

Romanen er en av de mest solgte i Storbritannia i 2014, leser jeg på omslaget. Synd at forlaget har hatt slik hastverk med den norske utgaven; en god språkvask hadde gjort leseopplevelsen så mye bedre.
Når det er sagt, så vet jeg at mange lesere ikke bryr seg så mye om hvorvidt språket flyter godt eller ei, så det er sikkert mange lesere til denne romanen også i Norge.

tirsdag 14. juli 2015

«Svøm med dem som drukner» av Lars Mytting

Utgitt av Gyldendal 2014

Edvard har vokst opp hos besteforeldrene sine på en gård i Gudbrandsdalen, siden Edvards foreldre døde da han var 3 år. Det er bare lite han husker om dem og han virker tilfreds med det.
Det er først da bestefaren dør og Edvard blir alene igjen på gården, det dukker opp saker og ting som gjør at Edvard begynner å lete etter sannheten om hva som hendte da foreldrene døde og hva som ellers kan graves frem av familiehemmeligheter hjemme i Norge, i Shetland og Frankrike.

Dette er en velskrevet og godt dramatisert roman, med nok elementer i seg til å nå ut til et bredt publikum; den fortjener absolutt den oppmerksomheten den har fått.
Anbefales!

mandag 13. juli 2015

«Verdens verste rektor» av Marius Horn Molaug

Illustrert av Kristoffer Kjølberg
Utgitt av Gyldendal 2014

Ruben kan ikke svømme, og på svømmedagen er det siste sjanse for å klare svømmeknappen. Det er rektor som er svømmelærer, og i tillegg til å være en upedagogisk, brysk type, har han fullt av de ekleste vorter du kan tenke deg. Det blir til at Ruben og kameraten Kent legger hodene i bløt for å finne en utvei til å slippe å delta på svømmedagen, koste hva det koste må...

Stilen på illustrasjoner og plot minner meg om Pingle-bøkene og bøkene om Kaptein Supertruse. Ikke super-originalt, men morsomt og lettlest.

«Pym Pettersons mislykka skoleball» av Heidi Linde

Utgitt av Gyldendal 2015
For Pym og klassen nærmer det seg slutten av sjuende klasse og barneskolen, og Pym har funnet ut at hun ikke liker forandring. Ikke når det betyr at klassen hennes fra høsten blir oppløst, skranglet sammen med andre skoler for å danne nye grupperinger på ungdomsskolen. Hun utstår heller ikke tanken på at hun ikke skal få ha Hilde som lærer mer. Og alle de andre i klassen gnåler bare om skoleballet, som om det er noe å glede seg til!? Pym er rett og slett litt lei seg alt som skal ta slutt, og klarer ikke glede seg til noe som helst, skal hun i det hele tatt gidde å gå på det teite skoleballet?

Jeg synes forfatteren fint får fram følelser og tanker man kan ha når man står overfor store forandringer, og hvor vrient det kan være å oppføre seg som folk i brytningstida mellom barn og ungdom. Her behandles også ulike sider ved puberteten, som det å få mensen for første gang.

Denne romanen er - i likhet med de andre Pym-bøkene - skrevet i en gøyal og pratete tone, men denne gangen synes jeg kanskje de alvorlige undertonene kommer bedre fram. Alvoret kler romanen; det blir mer dybde og jeg tror kanskje dette er den av Pym-bøkene jeg har likt best.
Det slår meg at formen kan minne om en dagbok, slik alle små og store ting blir tatt med, og slik det gjerne smøres tjukt på her og der for virkelig å få fram dramatikken.

Jeg er spent på om det kommer flere bøker om Pym, nå som forfatteren har ført henne fram til ungdomsskolen; målgruppa vil eventuelt bli en litt eldre enn for de første bøkene.

lørdag 4. juli 2015

«A very gallant gentleman» by L.C. Bernacchi

'Titus' og hestene.
Bildet er lånt fra pinterest.com, det
samme fotografiet var gjengitt i biografien.
Jeg har lest noen bøker om kappløpet mot Sydpolen, og har blitt nysgjerrig etter å få vite mer om mennene rundt Robert F. Scott. Denne biografien er om Lawrence Edward Grace Oates (1880-1912), også kalt Titus, mannen Scott hadde med for at han skulle ta hånd om ponniene som var med på ekspedisjonen. Oates hadde godt håndlag med hester, men han hadde ikke fått velge dyrene som skulle være med på ekspedisjonen; det var det "hundeeksperten" som gjorde, og derfor skal visst kvaliteten på dyrene ha vært så som så.

Oates er kanskje aller mest kjent for de berømte ordene: «I am just going outside. I may be som time.» Dette sa han på sin egen 32. fødselsdag, 17. mars 1912. Han var døende og visste det nok. Han visste i alle fall at han sinket de andre, og det var antakelig derfor han forlot teltet og møtte døden som en veldig galant gentlemann.

Portrett av Lawrence, lånt fra Wikipedia
Med Oates død var gruppen på fem blitt redusert til tre. En måned tidligere, 17. februar 1912, hadde Edgar Evans dødd etter å ha sinket gruppen sine siste levedager. Oates kan ha tenkt at han ikke på samme måte skulle være til last, og antakelig regnet han med å dø ganske snart uansett. Han håpet å sovne inn i soveposen mens de hvilte gjennom natten, men han våknet denne morgenen også, like fordømt. Så gikk han døden i møte for at de andre gjenlevende skulle ha en sjanse til å nå tilbake til neste depot i første omgang, deretter tilbake til vinterleiren der de andre ekspedisjonsmedlemmene ventet på dem.
Oates offer hjalp dessverre ikke – Scott, Bowers og Wilson døde av sult og utmattelse cirka to mil unna ett-tonns-depotet, 29. mars 1912. Dødsdato er fastsatt på bakgrunn av antakelser; Scott siste notater i dagboka ble nedtegnet denne dagen.

Bernacchis biografi er fra 1933, og kunne egentlig ikke fortelle meg så mye om Oates. Store deler av denne biografien dekker historien om sydpolferden, og det er kjent stoff.
Dessuten er nok forfatteren altfor opptatt av å tegne et vakkert portrett av en helt, for ikke å si en gruppe helter; det er ingen her som blir kritisert noe videre for dårlig planlegging eller slett lederskap. 
Jeg lurte særlig på hvor tydelig Oates var i sin kritikk av Scotts lederskap og valget av hester; både til det å benytte hester i så strengt klima, og det at en hundekjenner ble satt til å plukke ut de hestene som skulle være med på tur.
Det kunne vært mer interessant å lese Oates' egne ord, om det finnes noen etterlatte tekster for eksempel i form av brev.