torsdag 28. mai 2015

«Den ene pluss en» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion 2014

Jess er alenemor for datteren Tanzie og Nicky, ektemannen Martys sønn fra et tidligere forhold. Ektemannen flyttet hjem til moren sin for et par år siden, og de vet nok både Jess og han, at forholdet mellom dem er over. Jess skulle bare ønske han kunne bidra noe mer økonomisk, for hun sliter virkelig med å få endene til å møtes, selv med to jobber. Men hun skjønner at det er vanskelig for ham, arbeidsløs som han er, og med psykiske problemer.
Ed står i fare for å miste alt etter å ha opparbeidet seg en solid karriere. For å bli kvitt en slitsom kjæreste ga han tips om aksjer det kunne lønne seg for henne å kjøpe. Mens han venter på å bli tiltalt for innsidehandel, er han suspendert fra stillingen sin.
Tilfeldig dumper Jess og Ed borti hverandre, og Ed bestemmer seg for å hjelpe Jess når hun plutselig får behov for skyss til Skottland, der datteren skal delta i matteolympiade og forhåpentligvis vinne nok premiepenger til at hun kan starte på privatskole.


Etter å ha lest «Et helt halvt år» - som er ei bok som gjør inntrykk og som man husker lenge – vegret jeg meg for å gå løs på denne. Jeg tenkte at «Den ene pluss en» aldri i verden kunne være like bra. Den er nok ikke på samme nivå, men den er så annerledes at det er urettferdig å sammenlikne, og veldig sjarmerende. Et par steder ble det litt vel klisjepreget, og språklig kunne man sikkert jobbet enda bedre for god flyt, men alt i alt var dette en fin leseopplevelse, romantisk og sjarmerende.

onsdag 20. mai 2015

«Farvel til romanen : 24 timer i grenseland» av Ingvar Ambjørnsen

Illustrert av Espen Friberg
Utgitt av Flamme forlag 2014

Natt til 17. juni 2010. Ambjørnsen er godt i gang med en ny roman, da det plutselig kommer for ham at han har sluttet å skrive romaner. Han kjenner at nå har han mistet interessen for denne typen skriverier, han tror ikke på det han har skrevet, det er løgn og oppspinn, og det kjennes likegyldig.
Han føler sorg, tomhet. Samtidig en slags lettelse, en eufori.
Gjennom et døgn følger vi Ambjørnsens tanker og følelser rundt skrivingen, eller rettere: tanker og følelser vissheten om at han nå skal la være å skrive romaner, fyller ham med. Vi får tilbakeblikk på noen av verkene han har skapt, hvordan ideene kom, hvordan romanene formet seg til. Han ser det med en distanse, som i et etterpåklokskapens lys. Nå er jo romanskrivingen et tilbakelagt kapittel.
Men: Etter at dette døgnet er over, er Ambjørnsen tilbake. Med en ny romanidé går han tilbake til skriverommet, bretter opp ermene og setter i gang.

Har du lest Ambjørnsens romaner? Har du interesse av å vite noe om hvordan forfattere kan få sine ideer og jobbe dem fram til ferdige tekster? Da vil du ha interesse av denne boka.


For en som skriver selv var dette meget interessant. Jeg synes det er spennende å drodle litt rundt fenomenet forfatter: Er forfatter et yrke eller er det en diagnose? Kan man velge å slutte å skrive? Kan man leve et godt liv uten å skrive, når man først har denne hangen til å koke sammen skrøner for å dele med komplett ukjente mennesker?
De fleste forfattere er selvlærte i stor grad, de har alt annet enn ordnede arbeidsforhold, og fortjenesten er som regel sterkt varierende og uforutsigbar. Så: Hvem velger et slikt yrke? Er det faktisk slik at det ikke er et bevisst, fornuftig valg man tar, heller hangen til eskapisme, trangen til å dykke ned i egne fantasier, få være alene, men sammen med sine fantasivenner, som gjør at man blir forfatter?

Jeg liker bøker som setter tankene i sving, og det gjorde virkelig denne boka.

torsdag 14. mai 2015

«En shopoholiker i Hollywood» av Sophie Kinsella

Oversatt av Hilde Rød-Larsen
Utgitt av Gyldendal 2015

Vi er kommet til den sjuende i rekken av Shopoholiker-bøker, og nå har Becky havnet i L.A., der ektemannen Luke har den berømte skuespillerinnen Sage Seymour som klient. Becky har nå alle muligheter til å etablere seg som kjendis-stylist. Ja!? Hun er jo simpelthen nødt til å lykkes, her hun befinner seg midt i smørøyet, omgitt av kjendiser hvor hun vender seg! Nei, her er det aldeles ingen grunn til å vente med å shoppe inn fine antrekk og snertne aksessoarer til klientene hun snart har i boks!
Vel... Becky erfarer dessverre at det ikke er fullt så enkelt som hun forestilte seg å få en tå innenfor, men hun satser hardt og gjør så godt hun kan. Som vanlig får hun god hjelp fra skjebnen (tilfeldige hendelser) og gode kontakter…

Dette var en helt grei leseopplevelse. Har du lest de andre shopoholiker-bøkene, vet du hva du får. Jeg vil ikke rangere denne blant de beste i serien, men sånn omtrent midt på treet. Jeg har latt meg sjarmere av Becky helt fra første bok; jeg liker henne tross (eller på grunn av?) hennes dårlige selvinnsikt, shoppingavhengighet og temmelig vimsete oppførsel – det skaper situasjonskomikk, i alle fall. Alt dette jeg forventer av Becky får jeg også i denne romanen, men jeg synes spenningskurven legger seg litt for flat i perioder, og slutten blir for mye i det blå etter min smak.

For tidligere bøker av Kinsella jeg har blogget om, har jeg kommentert at verbet ”replisere” har vært i overkant mye brukt i den norske oversettelsen. I denne boka er vi nede i bare 13 repliseringer, det er en klar forbedring fra forrige bok av Kinsella jeg leste – der telte jeg ordet brukt hele 35 ganger. Fortsatt synes jeg ordvalget er litt sært, hva er galt med ”svare”? Men det er ikke mye å bråke om, jeg vet da det.
For denne boka kan jeg også kommentere at adjektivet ”ilsk” er brukt litt ofte. Her er det lett å variere (iltert, biskt, arrig), og variert språk er alltid noe å etterstrebe.
Noen småfeil – kluss med bruken av sitattegn, feilstokkinger av ord og trykkfeil – fant jeg, men ikke mer enn at det går å ignorere.


En feelgood-roman til å drømme seg litt bort med, le og hygge seg med.

mandag 11. mai 2015

«Eksperimentet» av Harald Nortun

Gjeven ut av Samlaget 2015

Tvillingane Amund og Amanda skal vitje besteforeldra som bur på Sørlandet. På toget nedover kjem Amund på at det kunne ha vore moro å prøve eit eksperiment; besteforeldra ser dei jo ikkje så ofte, går det kanskje an å lure dei til å tru at Amund er Amanda og omvendt? Amund har litt lyst til å bli skodespelar, og dette kan vera ein fin ting å øve seg på.
Det vesle, uskuldige eksperimentet blir til ein større og alvorlegare ting; det skjer nemlig saker som gjer at dei ikkje får til å avslutte rollebytet nett då dei har tenkt…

Dette er ei god og lettlest bok om kjønnsroller kontra individualisme. Ein får mangt å tenkje over etter å ha vore med i dei ulike episodene tvillingane havnar i.
Kvifor er det slik at einskilde ting er det heilt OK at jenter gjer, men om ein gut gjer det same vert han sett rart på, kanskje erta eller stengt ute?
Kvifor er det forventa at gutar skal vera tøffe, møte alle utfordringar utan å blunke, medan jenter får lov til å attre seg og vera forsiktige utan at dei blir sett på som pyser av den grunn?


Det er Amund som har forteljarstemma i denne boka, som passar for jenter og gutar i alderen ca 9-13.

torsdag 7. mai 2015

«Dette burde skrives i nåtid» av Helle Helle

Oversatt av Trude Marstein
Utgitt av Oktober forlag, 2012

Dorthe bor i et leid hus like ved jernbanen i en stasjonsby. Hver dag tar hun toget inn til København for å studere. Det er bare det at hun går ikke til universitetet. Hun trasker rundt i byen, eller setter seg på kafe. Hun skriver, men det blir ikke noe spesielt utav det, heller.


Dette var en rar, liten roman, bare 153 sider lang. Det er noe med proporsjonene i Dorthes liv: hun synker liksom ned i de dagligdagse gjøremålene, oppslukes av enkelte personligheter – spesielt menn – og virrer tilsynelatende helt planløst fra det ene til det andre. Hun virker kanskje litt forvirret, eller har hun bare en opplevelse av at livet er litt meningsløst, noe som bare skjer, strømmer på?
Forfatteren leder fokuset vårt mot de dagligdagse gjøremålene, de små tingene. De store, skjellsettende opplevelsene, sånt som at Dorthe blir gravid uten å ha planlagt det, nevnes nærmest i en bisetning.
Jeg som leser får en følelse av at tiden flyter, at det som har skjedd og det som skjer nå, flettes tett inn i hverandre, slik Dorthe tenker tilbake på ting som har skjedd, sikkert fordi hun ikke er ferdig med det.

En roman det er vanskelig å sette merkelapp på eller gi noe særlig handlingsreferat fra, men som gir en særegen leseopplevelse og setter tankene i sving.

søndag 3. mai 2015

«Jeg har ventet på deg» av Mirjam Kristensen

Utgitt av Oktober forlag 2014

Paula er en av fire søstre som har vokst opp på ei lita øy på sørlandskysten. Sommeren 1942 opplever Paula sin første store forelskelse. Naboen driver et pensjonat, og her bor et ektepar med en jødisk fostersønn – David. Paula og David begynner å møtes om nettene i en gammel engelsk hage på øya. Men så inntreffer en fryktelig hendelse, Paula blir nærmest forvist fra øya, og ikke lenge etter starter jødeforfølgelsen i Norge. På denne måten mister Paula og David kontakten.

Denne romanen forteller en sterk og engasjerende historie, og fortjener å bli lest.

Jeg vil likevel tillate meg å være kritisk, og påpeke at jeg synes det er synd at forfatteren har valgt å pakke inn historien slik hun har gjort, ved å legge hovedhistorien inn i en dominerende rammefortelling. Hun skifter også tid og forteller fra flere synsvinkler, noe som gir oss samme hovedpoengene presentert flere ganger. Dette blir for meg noe repeterende og unødvendig omstendelig. Spenningen og undringen kunne holdt så mye lenger, om hun hadde løst historien annerledes.

fredag 1. mai 2015

«Roald Amundsen - det største eventyret : en biografi» av Alexander Wisting

Utgitt av Kagge forlag 2011

Roald Amundsen er en av de store polarheltene våre, mest kjent for å være førstemann på Sydpolen.
Det er skrevet flere biografier om ham, i tillegg til at han skrev sin egen biografi, «Mitt liv som polarforsker» (utgitt 1927). Han skrev også beretninger fra ekspedisjonene han deltok i.
Siden jeg fra før har lest biografien Tor Bomann-Larsen skrev («Roald Amundsen : en biografi»), Amundsens selvbiografi og Roland Huntfords «Scott og Amundsen» var det for meg mye kjent stoff i denne boka, men jeg syntes det var fint med en repetisjon, ellers ville jeg ikke valgt å lese den.

 Boka er en grundig og lettlest innføring i Roald Amundsens liv og virke. Den er heldigvis ikke panegyrisk dyrkende, men gir et troverdig og nyansert bilde av Amundsens personlighet og evner.