mandag 16. mars 2015

«Skuddet : en Tinius-thriller» av Stein Morten Lier

Utgitt av Aschehoug 2014

Tinius fra Rookie (2012) og Pyro (2013) er tilbake.
I Skuddet tjuvlåner han moras tjenestepistol fra våpenskapet i kjelleren, og sammen med kameraten tar han pistolen med til skogen der han avfyrer et skudd, bare for å ha prøvd det.
Kort tid etter får de vite at en mann er funnet død i den samme skogen, drept av et skudd. Det kan vel ikke være Tinius’ skudd mot trærne som for så galt av sted at det traff ham, eller kan det?

Denne boka var en opptur etter Pyro, her er plott og språk bedre. Riktig spennende blir det mot slutten. Likevel var det noe ved avslutningen som gjorde den litt brå; den ble hengende igjen i lufta.
Men forhåpentligvis får vi en god avklaring i neste bok om Tinius. For jeg vil tro det blir flere.


Romanen er kort, kanskje i korteste laget til å rekke å presentere persongalleri og handling slik at vi virkelig føler oss innenfor i universet. Men bra driv og mye ytre handling gjør dette til lettlest og fin krim for ungdom.

torsdag 12. mars 2015

«Blod på snø» av Jo Nesbø

Utgitt av Aschehoug 2015

Oslo, 1975: Leiemorderen Olav Johansen får i oppdrag av sjefen – dopkongen Daniel Hoffmann – å ta livet av kona hans. Mens Johansen spionerer på henne for å kartlegge når og hvordan det er best å slå til, begynner han å få følelser for henne, og handlingen utvikler seg noe annerledes enn tenkt…

Dette var en tynn roman til Nesbø å være, og på meg virket den noe sammenrasket og uferdig, den holder ikke på langt nær samme kvalitet som det vi har blitt vant med fra den kanten.
Jeg skjønner at teksten skal forestille å være skrevet av en ordblind, (det er vel derfor småfeilene dukker opp, som at det skrives ”øyer” i stedet for ”øyne”), men likevel kunne den vært mer gjennomarbeidet. Språket flyter for så vidt godt, men det er liksom noe tynt og halvhjertet ved det.

Romanen slutter på en måte som gjør at jeg sitter igjen som et litt oppgitt spørsmålstegn; var dette alt, liksom?

Vi får se på det som et hvileskjær. Nesbø kommer sikkert sterkere og mer fryktelig tilbake.

tirsdag 3. mars 2015

«I morgen forsvinner jeg litt til» av Laila Sognnæs Østhagen

Utgitt av Oktober forlag, 2014

Signe bor på aldershjem, men selv mener hun at hun fortsatt bor i Tåsenveien 5, der gresset gror og gror og formelig skriker om å bli klippet. Stadig når Signe vil begi seg av sted for å ta fatt på gressklipping og andre presserende oppgaver, blir hun stoppet av disse hvitkledde som er så opptatt av orden. Bestandig skal det ryddes, og de maser mye og bestemt om når hun skal spise, legge seg, stå opp. De bestemmer når hun skal vaskes og skifte klær, og rett som det er tar de på henne en gul bluse, enda hun hater gult!

Ja, Signe er nok blitt senil. Veldig mye er glemt, men noe husker hun fortsatt. Og noen ting blir hun aldri helt ferdig med, som et vanskelig forhold til mora, som var den eneste forelder Signe hadde, og som døde da Signe var 19 år.

Dette er et varmt og forståelsesfullt portrett av en gammel dame. Vi er i tankene til Signe, så for oss virker alt hun sier og gjør fullkomment logisk. Slik er det ikke for de ansatte på aldershjemmet, men jeg tenker vel at litt smidigere hadde det vel gått an å behandle den gamle damen? Kanskje hadde hun blitt roligere av å bli håndtert annerledes, og kanskje hadde hun fått et verdigere liv?

En meget interessant og tankevekkende roman!

«Sju dagar i august» av Brit Bildøen

Gjeven ut av Samlaget 2014

I romanen får me følgje tett ekteparet Sofie og Otto sju dagar i august. Det er åtte år sidan dotter hennar døydde, ei dotter ho hadde frå fyrste ekteskap, men som Otto og hadde levd i lag med og var nær knytt til.
Medan eg les opplever eg kor vond og vanskeleg sorgen har vore, og framleis ER, slik dei må takle ho kvar for seg  - og saman.
Ein fin roman dette, lågmælt og intens. Eg skvatt litt då eg skjønte at forfattaren let Sofie si dotter døy i terroråtaket på Utøya, men eg ser det er eit par trekk ved Sofies sinn, tankar og sorg som ho nok gjerne ville ha med, og som var avhengig av at ho gjorde det slik.

Omslagsbiletet av Stian Hole tykkjer eg er mektig godt, med tanke på at vatn i draumespråket er eit symbol for kjensler.