lørdag 21. februar 2015

«Isbrann» av Kjersti Kollbotn

Gjeven ut av Cappelen Damm 2014

Paret Knut og Sissel har kjøpt eit småbruk på Vestlandet. Dit har dei no flytt og dermed lagt det masete bylivet bak seg.
Så langt kan dette lyde som rein idyll: Paret som skal leve ut draumen om det gode liv på landet! Men ein har ikkje komen langt i boka før ein anar ubehag i mange fasettar, du merkar at det ligg litt av kvart her som snart kjem til å vake i overflata.
For det er noko med dette paret. Ho er eit stykke inn i førtiåra, og i lang tid no har dei prøvd å få unge utan å lykkast. Det byrjar nærme seg punktet der dei må innsjå at det ikkje blir nokon born på dei, ikkje utan vidare. Knut veit at dette er viktig for Sissel, men då ho kjem heim med informasjonsmateriell om adopsjon berre reiser han seg og går ut. Ein kan tenkje om han der og då, at han verkar vrang og vanskeleg å ha med å gjera. Men me som les har fått kjenne på korleis Knut opplever forholdet dei imellom og har eit meir nyansert syn på nett den saka.
Og det er noko med Knut, mannen som så gjerne vil vera Mann med stor M, som vil ordna alt det harde fysiske gårdsarbeidet på gamlemåten, i nært samarbeid med hesten Hillary. Men kva når vatnet frys og han må bruka timar kvar dag på å skaffe nok vatn til husdyra og til det dei treng sjølv i hushaldinga? Kva når timen er komen då han har slete seg heilt ned, må sjå sanninga i kvitauget; det gode livet han drøymer om, kanskje finst det ikkje? Kva kan han i denne desperate augneblinken kome til å gjera?

Denne romanen fylte meg med ubehag av mange grunnar, men eg måtte lesa vidare, måtte lesa den til endes. Dette vil eg seie er ein utfordrande roman, ein roman som uroar deg, får deg til å undrast. Det kan vera ein roman ein får lyst til å diskutere med andre.
Ikkje ein roman å kose seg med, altså, men eg vil likevel anbefale han. Nett av di han utfordrar og har ein heilt spesiell stemning av gnagande uro.

Litt om tittelen til slutt: Isbrann er skade på gras som kjem av at sola skin gjennom tynn is, som gjerne kjem på våren, då været er skiftande mildt og kaldt. Ljoset frå sola gjer at plantene vaknar til og vil byrja å puste, men isen gjer at lufta ikkje kjem til, og plantene vert kjøvd. Isbrann kan føre til store "daude" flekkar på eng og plen.

torsdag 12. februar 2015

«Prestens hus» av Bente Bratlund

Utgitt av Margbok 2014

Boka starter med at Toril har besøk av søstera Britt. Hun er der for å overtale Toril til å komme i farens 70-årsdag, men Toril avviser blankt. Hun var der heller ikke da det ble markert at faren gikk av som prest for noen år tilbake.
Hvorfor vil ikke Toril ha noe med faren sin å gjøre? Dette avdekkes senere i romanen, gjennom Torils, Britts og deres mors tilbakeblikk på jentenes oppvekst.

Dette er en roman som fortjener betegnelsen ”fæl, men fin”. Presten har vært en prest av den gamle skolen, som forventer lydighet hjemme, og at familiemedlemmene setter egne behov til side, for først og fremst å støtte opp om ham og hans gjerning. Fasaden er viktig; skjer det noe bak fasaden som ikke tåler dagens lys, skal det ties om.

Språket i romanen er preget av dialekt. Konsekvent skriver forfatteren ”han” i stedet for ”ham”, noe som forstyrrer pedanten i meg. Og enkelte steder blir det utydelig når hun gjør det slik, som s. 152: «Ømheten for han som hun kjente da han fortalte…»
”Som hun kjente” henger sammen med ”ømheten”, men man kan bli usikker på om den skulle stått til ”han” – som i ”han som hun kjente.”
Uttrykk som ”kjenner hvor hun fryser” (s 78) og ”når tid” (s 164) er vel også dialekt. Tanken bak dette å la dialekten skinne gjennom kan være at teksten skal få et muntlig uttrykk, som om vi ser inn i tankene til hovedpersonene.

Etter min mening burde kanskje forfatteren latt være å skifte synsvinkel i de to siste kapitlene, heller holdt seg hos Toril hele veien. Å se samme scener fra tre ulike synsvinkler føltes noe repeterende, og hvordan det egentlig var fatt med Britt og mora hadde jeg greid å gjette meg til uten hjelp. Men det kan være andre lesere som er helt uenig med meg i akkurat det der.

Dette synes jeg var en interessant og engasjerende roman, med en helt spesiell stemning, en blanding av ro og gru. Les den, du også!

onsdag 11. februar 2015

«Alt du kan ønske deg» av Linn T. Sunne

Gjeven ut av Samlaget 2014

Siri har vore i lag med Jens i fleire månader. Den fyrste forelskinga er nok over, for Siri tykkjer problema til Jens byrjar å slite (han har ei tvangsliding som gjer at han berre MÅ sjekke om att og om att ting, som om kaffetraktaren er avslegen og døra er låst), og ho kikkar stadig oftare på Andreas. Ho kjenner at det ho helst vil er å slå opp med Jens, men korleis kan ho gjere det når det er slik synd på han?

Denne ungdomsromanen tek for seg tema som dei aller fleste kan kjenne seg att i. Uansett om kjærasten din har det vanskeleg eller ei, så vil du nødig såra den du kanskje framleis er litt glad i, berre ikkje slik du burde. Og det er ikkje berre kjærasten din du skal gjere det slutt med, det er familien hans du har lært deg å setje pris på som du kanskje ikkje får treffa meir om du gjer det slutt. Det er lett å utsetje eit slikt oppgjer, og då kan det diverre bli krøll av ulikt slag.


Sympatisk lengde på denne romanen, berre 110 s. Eg likte boka, men den gjorde ikkje akkurat skilsetjande inntrykk, så det kan hende eg kjem til å gløyme ho ganske fort.

søndag 8. februar 2015

«Dager med blå himmel» av Jennifer Niven

Oversatt av Eli-Ann Tandberg
Utgitt av Schibsted 2015

Gutt møter jente. Dette høres lite originalt ut, tenker du, men vent:
De møtes på taket av skolebygningen. Begge med samme ærend: De tenkte å hoppe for å få slutt på dette miserable livet…
Theodore kalles Psyko-Finch på skolen, og de andre elevene – med noen få hederlige unntak – unngår ham, hvis de ikke heller foretrekker å slenge dritt til ham, da.
Violet mistet søsteren i en bilulykke hun selv var involvert i, sliter med sorg, savn og skyldfølelse. Hva er poenget med å leve?
Men noe starter den dagen på taket.
Et spesielt og nært vennskap, som etter hvert utvikler seg til kjærlighet.

Theodore og Violet veksler på å fortelle i denne sterke og rørende kjærlighetshistorien.
Romanen er også spennende, for jeg aner fra første side at dette like gjerne som å ende lykkelig, kan gå til helvete. Jeg vil ikke røpe mer av handlingen, du må lese selv! Men vær forberedt på å få følelsene satt i sving, for ikke å si: få dem i veldige svingninger. Og vær forberedt på at du kan bli skikkelig oppslukt, så sett av litt tid. Boka er nemlig tykk, hele 381 s.

Kanskje kan jeg innvende at Theodore og Violet uttrykker seg vel intellektuelt? De er bare 17, snart 18 år. Men det blir smålig å tenke sånn. De er nok bare veldig modne for alderen, etter det de har vært gjennom.

Oversettelsen er god, språket flyter godt og har fin rytme. Anbefales herved!


«Lyden av asfalt» av Yngve Kveine

Utgitt av Tigerforlaget 2014

Jeg-personen i denne romanen (jeg tror ikke han navngis noe sted?) vokser opp på Oslos østkant. Vi følger ham gjennom oppveksten, får delta i hans opp- og nedturer på skole og privat, letingen etter seg selv og hva som er hans plass i livet.
Jeg ser at andre som omtaler romanen sier den handler om en guttegjeng, men jeg ser ikke så tydelig dette gjengaspektet, for meg blir det mest hovedpersonen det handler om.

Jeg får en følelse av at dette er en fortelling basert på mye selvopplevd, og når jeg leser intervju med Kveine i Groruddalen, bekrefter vel dette at han kan ha holdt seg tett til virkeligheten både når det gjelder persongalleri og de enkelte hendelser.
Det selvopplevde kan i litterær bearbeidelse ofte gi leseren følelse av ekthet og nærhet, men det kan også være en hemsko når det gjelder å få maksimalt ut av en litterær idé.
Om forfatteren klarer å løsrive seg virkeligheten og se på materialet med helt nytt blikk, så kan det gi frihet til å gjøre ulike grep som kan høyne det litterære. Etter min mening kunne denne romanen blitt til en virkelig stor roman om man hadde gjort noen grep ved persongalleri, oppbygning og de enkelte elementer i handlingen.
Hvis forfatteren i tillegg hadde greid å vise mer enn han fortalte og gjenfortalte, ville historien virkelig blitt levende og få satt de helt store følelsene i sving. Slik romanen er presentert er fortelleren (jeg-personen) litt for tilstedeværende etter min smak. Han forteller og forteller, bare nå og da viser han enkelte scener og handlinger. Denne presentasjonsformen føles gammeldags – det var i ”gamle dager” fortelleren var sterkt tilstede i romanen, styrte og kontrollerte handlingen med godt synlig hånd hele veien. Det er ikke slik romaner av i dag pleier å bli presentert.
Men hva vet vel jeg; det umoderne kan være det nye moderne? Kanskje er dette en skrivestil som er på vei tilbake? Tiden vil vise.
Jeg sitter uansett med en følelse av at Kveine ikke har fått maksimalt ut av materialet han har sittet med. Det er som han har et fly han bare kjører rundt på rullebanen med. Det går fort, det er spennende og kiler litt i magen nå og da, men det jeg venter på – at vi skal ta av og komme oss i lufta – det skjer ikke.

Det er også ett moment i historien jeg som bibliotekar stiller spørsmålstegn ved. Det er når hovedpersonen mens han enda er mindreårig går til Deichmanske bibliotek og må betale 50 kroner i administrasjonsgebyr for å få lånekort. Jeg kan ikke helt tro at dette stemmer. Det vanlige i folkebibliotek er at opprettelse av lånekort er gratis, og som mindreårig du ha underskrift fra foresatte. Foresatte må godkjenne at barna får lånekort, fordi det er de som er erstatningspliktige om noe av det som er lånt skulle komme bort eller bli ødelagt. Hvis forfatteren husker at han måtte betale for å få låne på folkebiblioteket, så tipper jeg at bakgrunnen kan være følgende: Hovedpersonen kan ha fått lånekort før, kanskje da han var på organisert besøk med klassen sin, og ha ubetalte purregebyr stående etter noe han leverte for sent for så lenge siden at han har glemt det. Eller biblioteket kan kreve betaling for utstedelse av et nytt kort, dersom han har mistet det gamle. Det er lite sannsynlig at han må a) betale for å få sitt første lånekort eller b) får lånekort uten underskrift fra foresatte.


Det var noen små innvendinger herfra. MEN dette er likevel en god debut og en roman som inneholder mye å kjenne seg igjen i, enten man er Jokke-fan eller ikke. Jeg tror også dette kan være en roman å anbefale til ungdom. Språket er frodig og flyter lett, og selv om tiden er en annen, så er tema for en stor del tidløst og til å kjenne seg igjen i, uansett hvilket årstall man er født.