tirsdag 27. januar 2015

«Steinhimmelen» av Karin Brunk Holmqvist

Oversatt av Elisabeth Haukeland
Utgitt av Silke forlag 2015

Forlaget sendte meg et anmeldereksemplar i håp om at jeg ville lese og blogge.

Erna er 34 år og bor med foreldrene på gården der hun vokste opp. Faren Ernst er sur, vrang og ukjærlig. Moren Viola er snill og god, men nokså kuet av ektemannen. I oppveksten ble Erna ertet for sitt eggformede hode og sparsomme hårvekst, noe som ga henne en lav selvfølelse hun fortsatt lever og strever med.
Men så tar livet en ny og uventet vending da Erna og foreldrene drar på auksjon etter overlærer Påhlsson. Erna kjøper en eske med lokalhistoriske bøker; for henne som elsker å lese, er dette litt av en skatt. På auksjonen veksler hun tilfeldigvis noen ord med førtiåringen Börje, som nylig har flyttet til bygda. Börje har kjøpt en eske bøker, han også. Senere tenker Erna på Börje, han virket så hyggelig, men ikke i sine villeste fantasier tør hun tro at Börje kan ha interesse av å snakke med henne flere ganger.
Men så oppdager Erna at det med bokesken følger et gåtefullt, spennende brev…

Holmqvist har tidligere kommet med seks romaner utgitt på norsk. Jeg har lest alle, bortsett fra «Kaffe med musikk» fra 2013.
Jeg synes det er fint at forfatteren i Steinhimmelen velger hovedpersoner som er litt yngre enn ellers. Jeg har for flere av bøkene hennes sagt at nå føltes ideen med de eldre parhestene (enten det var ektepar, brødre, søstre eller venninner) oppbrukt.
Historien i årets roman er varm og søt, men kanskje litt enkel. Når handlingen er såpass forutsigbar og skjør, trenger man et velfungerende språk, god dramaturgi og fargerikt persongalleri for at ikke det hele skal slå sprekker når det bærer i vei. For jeg synes nok at det sprekker litt her og der. Språket er litt slapt og dramaturgien virker noe planløs. Det beste med romanen er persongalleriet. I alle fall føles Erna, Viola og Ernst som troverdige personer, jeg blir interessert i dem og vil vite hvordan det går med dem.
Selv om jeg synes det blir banalt her og der, så synes jeg til syvende og sist at dette var en ganske god leseopplevelse, og modig av forfatteren å gå for en historie som er såpass sart. Det er ikke vanskelig å anbefale boka, for jeg fullt klar over at det finnes velvillige lesere der ute, som ikke skjeler til språk og virkemidler, men som trykker lettleste, underholdende bøker som denne til sitt bryst.

At språket framstår som slapt, kommer først og fremst av de tomme småordene som ligger som rusk i maskineriet gjennom hele romanen. Jeg kan gi noen eksempler for å vise hva jeg mener:
S 10: «… reiste seg og tok på seg strikkegenseren sin.» ”Sin” er unødvendig.
S 11: «… gikk bort til den lille telefonhyllen, der lommeboken hans lå…» ”Hans” er unødvendig.
s 29: «… klarte å tilpasse seg til et miljø…» ”Tilpasse seg et miljø” holder.
S 34: «… valgt ut akkurat henne…» ”Valgt akkurat henne” holder.
S 41: «Der sto den gamle radioen deres…» ”Deres” er unødvendig.
S 118: « … legge stoltheten sin til side.» Det holder med ”… legge stoltheten til side”, for hvem andres stolthet enn sin egen kan han legge til side?
Som tidligere sagt så er ikke de unødvendige småordene direkte feil, noen ganger kan de være på sin plass fordi de gir en bedre rytme i setningen. Men ofte blir ikke rytmen bedre av dem, og da bør de strykes. For meg er slike unødvendige småord et tegn på at språkvask og korrektur ikke har vært så grundig som den burde.

Det finner også eksempler i teksten på at man kunne variert ordvalget noe.
Eks. s 98: «Hun var stor, kraftig og høyrøstet og hadde et velsmurt munnlær. Hun var et skikkelig kvinnfolk med et velstelt hjem, og hun hadde tre veloppdragne sønner som…»
Velsmurt, velstelt og veloppdragne – det går an å variere her.
Og s. 42: «Erna rygget ut av skapet og slepte den store esken ut på gulvet. Så bar hun den ut på kjøkkenet og løftet ut den store…» 4 x ut på to setninger – her kan det varieres.


Til slutt en kommentar vedrørende bruken av ordet ”forløse”, for hvem er det som forløses i en fødsel, er det barnet eller er det moren, eller er det begge?
I Holmqvists roman forløses de begge, for s 5 står det «Moren hadde blitt forløst med tang…» og s 142 sier Erna «Jeg ble forløst med tang.»
Ifølge en artikkel i Tidsskrift for den norske legeforening er det kvinnen som forløses.
Kanskje er dette et uttrykk forfatteren (eller oversetteren) kunne utelatt. Hvis jeg var språkvasker her, tror jeg at jeg ville foreslått å skrive om; få fram det jeg mente, uten å bruke ordet ”forløse”.

torsdag 22. januar 2015

«I sjuende himmel – not!» av Mari Kjetun

Utgitt av Gyldendal 2014

Lind er 12 år og går i sjuende klasse. Blant klassens jenter er det gjenger, men Lind meldte seg ganske enkelt ut av de greiene der. I stedet for å risikere å bli valgt til slutt, føltes det bedre å bestemme selv at hun ikke ville være med i det hele tatt.
Det verste er uansett ikke å være utenfor de gjenggreiene; det verste er at hun ikke har bestevenninna Hilde lenger, etter at Britt har stukket av med henne. DrittBritt…
Lind bestemmer seg for å bli mer feminin og søt, for da kanskje hun har sjanse hos en spesiell gutt. Kanskje er det veien å gå for å bli populær og ha noen å henge sammen med?
Lind finner ut at det ikke er bare enkelt å skifte ham, og ille blir til verre da hun vikler seg inn i et sammensurium av intriger og løgner…

Denne romanen har en litt munter, småfrekk tone. Slik sett kan den minne om Heidi Lindes bøker om Pym Petterson. Tema og stemning kan minne om Nina E. Grøntvedts bøker om Oda. (Og tittelen – med ”not!” slengt på til slutt – får meg til å tenke på Dustedagbøkene av Rachel Russell.)
Kanskje det er noe av årsaken til at min leseopplevelse ikke ble av de største; boka minner meg om flere andre jeg har lest, den oppleves ikke som original, og den oppleves ikke som spesielt godt gjennomført, sammenlignet med andre bøker den minner om.

Jeg synes også at persongalleriet i boka er i største laget. Fortellingen kunne greid å gå litt dypere om den hadde gått mindre bredt ut. Noen av personene og deres tema kunne vært slått sammen, for eksempel Britt og Charlotte (selv om Charlotte egentlig er grei), og Janne og Leo. De to guttene fremstår som litt like, og de kjemper på en måte om oppmerksomheten til leseren.
Den muntre tonen i boka, som jeg kanskje synes bikker over mot småfrekk nå og da, gjør at jeg ikke helt får sansen for Lind. Og når forfatteren til slutt får fram at Lind egentlig følte seg ensom og utstøtt, at det var grunnen til all merkelig oppførsel, intrigemakeri og lyving, så må jeg innrømme at akkurat det var ikke helt min følelse av hvordan Lind hadde det gjennom boka. Men så tenker jeg – som en innvending til det jeg først tenkte – at det er jo ganske troverdig likevel, akkurat det. For er det ikke slik at mange unge kjenner seg ensomme og ikke kjenner seg selv helt enda, og ikke ser tydelig at de faktisk har en plass, de har venner?

Uansett er det forskjell på smak og behag. Jenter i rette alderen kan jo synes at dette er en toppers bok! Ja, for jeg tror boka vil interessere jenter først og fremst, i alderen fra ca 9-10 år.
Boka er lang til å være barnebok, hele 294 s. Og persongalleriet er som sagt ganske stort, så dette er nok boka du anbefaler til trente lesere.

mandag 12. januar 2015

«En dag skal jeg stupe» av Magnus Buen Halvorsen

Utgitt av Omnipax 2014

Henrik er 14 år og går i niende klasse. Noe er litt spesielt i familien hans: Faren har forskanset seg i kjelleren, og storebroren Johannes er forsvunnet. Henrik går hver dag ned med mat til faren, og når faren er opplagt, kan de slå av en prat. Faren degger for minnene fra den gangen han var stor og kjent fotballspiller. Med blandede følelser får Henrik se at faren har holdt av plass i minnepermen til merittene han forventer at Henrik skal stå for.

Hva er det som plager faren? Hvorfor er ikke Johannes hos dem lenger? Lag for lag avdekkes hva som har skjedd, og vi får etter hvert vite hvorfor faren sliter med seg selv. (Hele familien sliter faktisk med ham...)

Dette er en historie om far-sønn-forhold, der Henrik og Johannes takler forholdet til den egosentriske faren på ulikt vis. Ganske tungt og krevende stoff, men måten historien er bygd opp gjør den spennende og engasjerende. Her er en del å tenke over om foreldre-barn-forhold, som: Hva vil det si å være tøff? Er du tøff når du stuper fra tiern, eller er du tøff når du kan si rett ut til faren din at du ikke tenker å innfri ambisjonene han har på vegne av deg, men har interesser i helt annen retning enn fotball og idrett?


Denne ungdomsromanen bør interessere både gutter og jenter. Historien har et greit språk, men hopper noe i tid og kan være litt krevende å henge med i for lesere som ikke har lest så mye før. Boka er heller ikke blant de tynneste med sine 278 sider, og selv om det er noe ytre handling, foregår det også mye i tankene til Henrik. Jeg tror boka passer best for lesere fra ca 13 år og oppover.

torsdag 8. januar 2015

«Og hjertet mitt bare» av Elen Betanzo

Utgitt av Gyldendal 2014

Emma synes litt synd på seg selv. Det er sommerferien før hun skal begynne i tiende klasse. Alle hun kjenner reiser bort i ferien, men ikke hun. Hun skal bare være hjemme. Nå har hun attpåtil blitt syk, ligger hjemme alene mens mamma er på jobb. Mammas venninne Siri har lovd å komme innom, se til Emma og sørge for litt mat, men i stedet er det Siris sønn som kommer. Han heter Hester Johnson. Et litt rart navn synes Emma, men så er han altså halvt amerikansk.
Ganske snart er Emmas sommer alt annet enn kjedelig; den er søt og romantisk, for hun og Hester blir forelsket…

Etter den søte kløen, kommer den sure svien... Hester drar for å bo hos faren sin og studere i USA, og det er ikke lett å være kjærester over slike avstander, kanskje spesielt vanskelig når man akkurat har møtt hverandre.
Emma sørger så hardt at hun ikke klarer å svare på Hesters mange meldinger til henne. På den andre siden er det mange spennende gutter å treffe når man kommer seg med på fester fordi venninna har en eldre bror. I sin lengsel etter nærhet og kjærlighet, gjør hun lite gjennomtenkte, dumme ting.

Det er Emma selv som forteller i denne ungdomsromanen, og dette var en roman jeg bare måtte sluke i ett drag. Jeg synes den er litterært meget vellykket, dessuten engasjerende og troverdig, om tema jeg finner interessant, nemlig forelskelse, kjærlighet, og lengsel etter fysisk nærhet mer enn sex.

I tillegg har boka i et godt, lett språk, som kjennes troverdig for Emma.

Anbefales varmt. ♥
Passer kanskje best for jenter, fra 12-13 år.

mandag 5. januar 2015

«Selma & Louise» av Camilla Otterlei

Utgitt av Mangschou 2014

15-årige Hilde gleder seg til sommerferien, for da kommer kusina Selma (16) på besøk. Da kan Hilde bare gi blaffen i klassevenninnene som holder henne utenfor! Men da Selma endelig kommer, er det noe som er annerledes – Selma virker halvsur fordi hun må bo hos Hilde og dem, for egentlig ville hun til Roskilde i sommer! Og hun har fått en kjæreste som er voksen og mye eldre enn henne; hele 29 år er han, og har en datter på to. Så – den Selma Hilde gikk og ventet på, kom egentlig aldri. I stedet kom det ei som er rastløs og bare delvis til stede; hele tiden tekster hun med denne Johnnien sin.
Da Hilde oppdager at faren, som er på jobbseminar på Voss, sannsynligvis står i med ei anna dame, stjeler Selma og Hilde (som bestemmer seg for at hun heter Louise) bilen til Hildes mor for å reise til Voss og forhindre at det skjer mer galt. Selma er bare 16, men er ganske god til å kjøre. De to legger ut på en roadtrip, inspirert av filmen Thelma & Louise. Det går nok ikke fullt så vilt for seg som i filmen, men vilt nok…

Personlig synes jeg denne ungdomsromanen blir noe lettvinn og overflatisk, i den forstand at her skjer det altfor mye på få sider, og forfatteren bruker ikke plass på å få til et fungerende utgangspunkt for en troverdig historie gjennom personskildringer og miljø. Hvem er Hilde og Selma egentlig? Jeg føler ikke at jeg blir godt nok kjent med hovedpersonene, derfor engasjerer jeg meg heller ikke, og blir egentlig passe likeglad med hvordan det går. Jo da, jeg lar meg underholde, men opplever vel at historien ikke blir troverdig når ting stadig vekk bare skjer ut av det blå.
Språket fungerer greit nok. Jeg finner noen små slurvefeil og da/når-feil som en siste korrektur burde fanget opp. Noen klisjeer er det også her, som s 131: ”Tusen tanker farer gjennom hodet mitt.
Troverdig nok for en 15-åring, men likevel.
Andre steder kunne kanskje forfatteren jobbet mer for nettopp å få til en troverdig ung fortellerstemme. Enkelte uttrykk tenker jeg passer dårlig for en 15-åring å bruke, som s 151: ”- Så det er liksom min skyld nå, sier hun og prøver å speile sinnet mitt…” "Speile sinnet" er vel ikke et uttrykk ungdom bruker, eller hva?


Ikke den helt store leseopplevelsen for min del, altså, men kanskje noe for deg? Siden dette er ei bok med mye ytre handling, kan den sikkert fenge lesere som liker bøker der ting skjer i hurtig tempo.