tirsdag 3. november 2015

«Jeg og Earl og jenta som dør» av Jesse Andrews

Oversatt av Egil Halmøy
Utgitt av Aschehoug 2015

Smålubne Gregs mål for high school er kun å komme seg helskinnet igjennom. Det er greit nok bare å kunne gå i fred; tanken er at så lenge han ikke gjør seg bemerket på noen måte, får han verken venner eller fiender. Han har jo Earl, da, som han ser og lager filmer sammen med, men han teller liksom ikke helt med. Ikke han heller...
Men så setter mora Greg i sving med å "være der" for Rachel, som har fått leukemi. Rachel og Greg har en fortid sammen fra jødisk søndagsskole. Litt tilfeldig ble de den gangen kjærester, uten at det varte særlig lenge. Nå synes mora hans at han må stille opp for Rachel, og da må han vel det. Du sier ikke nei til å stille opp for noen som har kreft, gjør du vel?

Hvis du forventer en dåredryppende, rørende kjærlighetshistorie a la «Faen ta skjebnen», så må du gjerne gripe denne boka og la deg overraske og sjarmere. Denne boka er slett ikke sånn som John Greens roman, uten at man av den grunn behøver å bli skuffet! Tvert imot: Greg er så full av selvironi at jeg gir meg ende over; jeg lo høyt flere ganger mens jeg leste, og det er ganske sjelden at jeg så til de grader lar meg underholde av ei bok! Trekke på smilebåndet, småhumre dann og vann - det gjør jeg rett som det er. Men bryte ut i høy latter flere ganger, det skjer ikke så ofte.

Bare les hvordan han presenterer seg selv i kapittel 3, som har overskriften «La oss bare bli ferdige med dette pinlige kapitlet»:
«For denne jævlige bokas skyld er jeg nødt til å snakke kort om jenter, så la oss se om vi kan komme oss gjennom dette uten at jeg må slå meg selv i øyet.
For å ta det viktigste først: Jenter liker gutter som ser bra ut, og jeg ser ikke særlig bra ut. Faktisk ser jeg litt ut som en pudding. Jeg er ekstremt blek og en smule overvektig. Jeg har et litt sånn rotteaktig fjes, og fordi jeg ikke har spesielt godt syn, myser jeg en hel del. I tillegg har jeg det som har blitt diagnostisert som kronisk allergisk rhinitt, som høres interessant ut, men som egentlig bare betyr et konstant buseproblem. Jeg greier ikke å puste ordentlig gjennom nesa, så mesteparten av tiden går jeg rundt med åpen munn, noe som får meg til å se sykt dum ut.
For det andre: Jenter liker selvsikre gutter. Med det i bakhodet kan du lese det forrige avsnittet om igjen. Det er ikke så lett å være selvsikker når man ser ut som et lubbent, mysende, tilbakestående rottemenneske som piller seg i nesa.»

Greg (og Earl) har jo denne filmgreia, og flere scener i boka er gjengitt som deler av et filmmanus. Det er med på å gi fin variasjon, og gir visualiserende eksempler på hvordan Greg ser verden gjennom sine regissørøyne.
De aller første sidene i boka oppfattet jeg som litt tørre og forvirrende, men kommer du forbi dem, så er det bare å gi seg ende over.

Er du nysgjerrig på hvordan det går med Greg, Rachel og Earl? Det er bare en måte du bør finne det ut på: Les boka!

PS. Bokas originaltittel er Me and Earl and the dying girl. Direkte oversatt til norsk forsvinner rimet og tittelen blir altfor mye rett ut av posen. "Dying girl" betyr jo egentlig "døende jente", og gjør det litt mer åpent/uavklart hvordan historien kan komme til å slutte.

PS2. Romanen er filmatisert.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar