søndag 29. november 2015

«Det er heldigvis ingen som trenger meg» av Liv Marit Weberg

Utgitt av Aschehoug, 2015

Vi møter igjen jenta fra «Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til.» Nå har hun samboer og jobber i en dyrebutikk. Jobb og kjæreste er jo fint, men er det nok? Jenta kommer til at det er det ikke. Hun flytter fra kjæresten, han er jo en hemsko har hun kommet til, melder seg på et selvutviklingskurs, kjenner at hun må ville noe mer for å bli et skikkelig menneske, en å regne med.

Den litt tafatte og ubehjelpelige stemmen fra forrige bok, er hardnet litt til. Humoren er enda mer syrlig og selvironisk; den uttrykker fint det jeg tenker er forskjellen fra forrige bok; ønsket hun nå har om å være noen som betyr noe, kommer også til uttrykk i endring i stemmeleiet.

Dette er morsomt og sårt på samme tid.
Jeg likte boka veldig godt. Boka kan godt stå alene, men den står kanskje ekstra fint i par sammen med den første.
Forlaget benevner denne romanen også som en ungdomsroman; jeg tenker at den like gjerne kan være for voksne lesere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar