torsdag 15. oktober 2015

«Etter deg» av Jojo Moyes

Oversatt av Elisabeth Haukeland

Utgitt av Bastion 2015

Louisa (eller bare Lou) Clark er i sorg. Hun lyktes ikke i å få Will Traynor til å velge livet framfor døden, selv om de elsket hverandre. Livet uten Will er trist og tomt. Det har ikke hjulpet å farte rundt i verden, det har ikke hjulpet å jobbe i en bar på en flyplass, iført glorete skjørt og parykk, det har heller ikke så langt hjulpet å delta i en sorgterapigruppe. Men så en dag dukker det opp noe som gir Lou noe annet enn seg selv og sin egen sorg å tenke på...

«Etter deg» er en oppfølger til romanen «Et helt halvt år», en roman jeg likte veldig godt. Selv om jeg likte «Et helt halvt år», er jeg ikke blant dem som har savnet en oppfølger.
Fordi: «Et helt halvt år» sto fjellstøtt alene, og alle gode historier behøver ikke på død og liv bli serier; alle gode ting tar slutt en gang.
Men da først oppfølgeren lå der, greide jeg ikke å la være å lese, så klart.

Jeg synes ikke denne romanen på langt nær er så god som forrige, men så er det kanskje slik at oppfølgere av store leseopplevelser nesten automatisk vil føles som en nedtur?
Språket er stort sett greit, men enkelte steder kunne teksten vært mer gjennomarbeidet. Jeg forstår at det haster med å oversette en bestselger, men et par ekstra dager med korrektur og språkvask kunne man tatt seg tid til. Da kunne man luket vekk "hikkefeil" som s. 301: "Det fantes alltid være en håndfull menn..." og s. 447: "... og så er det er omtrent tre blokker..."
Man kunne også jobbet mer for å få beskrivelser/bilder til å fungere optimalt, unngått klønete formuleringer som f.eks. s. 130: "opp-ned-snudd blomsterpotte" og s. 507: "... og han løftet hånden med åpen håndflate, og jeg løftet min langsomt tilbake."
Romanen har øyeblikk med dramatikk og store følelser, det er bra. Men det er som om det nettopp i disse viktige øyeblikkene i romanen glipper mest språklig. Det ødelegger.

Innholdsmessig vil jeg si at romanen har mye bra i seg, selv om det kanskje blir vel mye om sorg, sorgarbeid og terapeutiske tilnærmelser, og persongalleriet blir vel stort. Hadde utførelsen vært litt bedre, ville jeg blitt mer fornøyd med helheten, men slik den framstår føles den ujevn og litt mer villet god enn egentlig god, om du skjønner hva jeg mener.
Det kan være at forfatteren bare hadde lyst til å tjene mer penger? Det skjønner jeg i så fall godt. Årets roman slutter slik at hun åpner for enda en fortsettelse, og selv om jeg gir en litt lunken omtale her, så kommer jeg ganske sikkert til å lese den også. ;-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar