torsdag 1. oktober 2015

«Det er du som er Bobby Fischer» av Christer Mjåset

Utgitt av Kagge forlag 2015

Håkon drar til Lillehammer, stedet han vokste opp, for å delta i vennen Kristoffers begravelse. Der møter han de andre i vennegjengen; mennesker han ikke har hatt kontakt med alle disse årene som har gått siden han som fjortenåring flyttet fra byen.
Hva var det som skjedde den gangen for snart 30 år siden, og som gjorde at de gled fra hverandre? Hva er det de hver for seg har gått og båret på disse årene, og som de har taklet på ulikt vis?

Christer Mjåset er en forfatter jeg har fulgt med interesse. Selv om jeg ikke har vært like begeistret for alt han har skrevet, tenker jeg at han har noe å fare med.
Forrige roman, «Hvite ravner» (2012), likte jeg godt.
Dessverre er årets roman en nedtur. Forfatteren har skiftet forlag fra Gyldendal til Kagge, og jeg undres hvorfor? Kan Gyldendal ha takket nei til dette manuset? Eller har forfatteren vært misfornøyd med oppfølgingen hos Gyldendal, og valgt overgang til Kagge?
Det jeg ser her er i alle fall at Kagge forlag ikke kan ha gitt Mjåset god nok oppfølging, eller utfordret ham nok. Både komposisjon og utførelse har et stort forbedringspotensial.

Persongalleriet er ganske stort. Jeg vil hevde det er for stort med tanke på romanens lengde; den er bare 198 s. På så liten plass rekker man ikke å etablere karakterene godt nok til at det blir troverdig eller engasjerer. Kanskje kunne man kuttet ut en eller to i vennegjengen/slått sammen karakterer, og man kunne helt sikkert skåret ned på plassen som brukes til å beskrive vennenes koner og barn.

Forlagets vaskeseddel hevder: "Romanen er spennende til siste punktum." Da er det jo underforstått at hele boka er spennende, men jeg for min del syntes ikke det begynte å ta av før jeg kom til siste fjerdedel. Vekslingene mellom nåtid og fortid (tilbake til guttedagene) synes jeg ikke er løst på best mulige måte. Det er i fortiden spenningen, undringen og alle spørsmålene ligger, så jeg tror jeg ville foreslått for forfatteren å lage nåtidsfortellingen til en mye tynnere ramme, som ikke bremset eller forstyrret flyten i handlingen, slik jeg opplever at den til en viss grad gjør.
Det er Håkon selv som forteller, og stemmen hans opplever jeg som litt dyster og selvmedlidende; en stemme jeg vil si det kan være litt vanskelig å falle for.
Jeg mener at forlaget burde utfordret forfatteren når det gjelder oppbyggingen av romanen. Det er potensiale til en meget god roman her, men som jeg opplever til en viss grad skusles bort.

Forfatterens språkføring i denne romanen opplever jeg som omstendelig, tungt og flere steder litt klønete, så forlaget har ikke gjort god nok jobb med språkvasken.
Korrekturen er nok heller ikke av ypperste klasse; den har for eksempel ikke greid å fange opp feil som s 122: "brannen på motorsykkelen" - det riktige skal være "branden". Heller ikke "bårnåler" s 19. (Her skal det selvfølgelig stå barnåler.) Småplukk, det er jeg klar over. Likevel er slike ting med på å trekke ned helhetsinntrykket.

Jeg vet at Mjåset kan mye bedre enn dette, så jeg venter i spenning på hans neste forsøk.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar