lørdag 26. september 2015

«Svartle» av Håkon Øvreås

Illustrert av Øyvind Torseter
Utgitt av Gyldendal 2015

Heltene fra «Brune» er tilbake. Denne gangen er det Atle (som kan bli superhelten Svartle) som er hovedperson. Med seg har han Rune (som kan bli Brune) og Åse (som kan bli Blåse).
Handlingen denne gangen involverer ei forsvunnet premiehøne.

Dette er et sjarmerende univers, der superheltenes største kraft muligens er den sterke og fine fantasien.

Noen innvendinger har jeg nok: Jeg synes kanskje historien er litt vel enkel, og språket virker litt likeglad, kanskje jeg kan si hastverkspreget? Jeg får en følelse av at det ikke er arbeidet nok med språket; maksimalt er ikke hentet ut. Kanskje har man satt for mye lit til at de stemningsfulle illustrasjonene skal bære verket?

Jeg har lest boka som ebok, og kan derfor ikke angi sidetall for sitatet jeg tar med som et eksempel på beskrivelser jeg synes er litt enkle:
«På kirketårnet satt det en måke og ventet på at noe snart skulle skje. Nede på et jorde sto det fire brune hester og beitet. En liten, rød bil kjørte langs veien opp gjennom byggefeltet og svingte fort inn på gårdsplassen til ordføreren. Ut av bilen spratt det en tjukk mann med masse krøller på hodet. Han hadde et kamera i rem rundt nakken, og en notisblokk stakk opp av brystlomma
Det er særlig formuleringene med "det" jeg finner mye av i boka, som "sto det", "lå det", "var det", "spratt det" og så videre. I det minste kan man stryke "det", slik at det blir for eksempel "På kirketårnet satt en måke..." og "Nede på et jorde sto fire..."

For barn i alderen 6-9 år tror jeg likevel dette vil være en fin leseopplevelse og et svært hyggelig bekjentskap.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar