lørdag 4. juli 2015

«A very gallant gentleman» by L.C. Bernacchi

'Titus' og hestene.
Bildet er lånt fra pinterest.com, det
samme fotografiet var gjengitt i biografien.
Jeg har lest noen bøker om kappløpet mot Sydpolen, og har blitt nysgjerrig etter å få vite mer om mennene rundt Robert F. Scott. Denne biografien er om Lawrence Edward Grace Oates (1880-1912), også kalt Titus, mannen Scott hadde med for at han skulle ta hånd om ponniene som var med på ekspedisjonen. Oates hadde godt håndlag med hester, men han hadde ikke fått velge dyrene som skulle være med på ekspedisjonen; det var det "hundeeksperten" som gjorde, og derfor skal visst kvaliteten på dyrene ha vært så som så.

Oates er kanskje aller mest kjent for de berømte ordene: «I am just going outside. I may be som time.» Dette sa han på sin egen 32. fødselsdag, 17. mars 1912. Han var døende og visste det nok. Han visste i alle fall at han sinket de andre, og det var antakelig derfor han forlot teltet og møtte døden som en veldig galant gentlemann.

Portrett av Lawrence, lånt fra Wikipedia
Med Oates død var gruppen på fem blitt redusert til tre. En måned tidligere, 17. februar 1912, hadde Edgar Evans dødd etter å ha sinket gruppen sine siste levedager. Oates kan ha tenkt at han ikke på samme måte skulle være til last, og antakelig regnet han med å dø ganske snart uansett. Han håpet å sovne inn i soveposen mens de hvilte gjennom natten, men han våknet denne morgenen også, like fordømt. Så gikk han døden i møte for at de andre gjenlevende skulle ha en sjanse til å nå tilbake til neste depot i første omgang, deretter tilbake til vinterleiren der de andre ekspedisjonsmedlemmene ventet på dem.
Oates offer hjalp dessverre ikke – Scott, Bowers og Wilson døde av sult og utmattelse cirka to mil unna ett-tonns-depotet, 29. mars 1912. Dødsdato er fastsatt på bakgrunn av antakelser; Scott siste notater i dagboka ble nedtegnet denne dagen.

Bernacchis biografi er fra 1933, og kunne egentlig ikke fortelle meg så mye om Oates. Store deler av denne biografien dekker historien om sydpolferden, og det er kjent stoff.
Dessuten er nok forfatteren altfor opptatt av å tegne et vakkert portrett av en helt, for ikke å si en gruppe helter; det er ingen her som blir kritisert noe videre for dårlig planlegging eller slett lederskap. 
Jeg lurte særlig på hvor tydelig Oates var i sin kritikk av Scotts lederskap og valget av hester; både til det å benytte hester i så strengt klima, og det at en hundekjenner ble satt til å plukke ut de hestene som skulle være med på tur.
Det kunne vært mer interessant å lese Oates' egne ord, om det finnes noen etterlatte tekster for eksempel i form av brev.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar