onsdag 3. juni 2015

«Vår glemte polarhelt : Carsten Borchgrevink og Southern Cross-ekspedisjonen 1898-1900» av David Vogt

Utgitt av Aschehoug 2008

Carsten Borchgrevink ledet polarekspedisjonen som var den første til å overvintre i Antarktis. Han satte også en lengst-sør-rekord ved å nå 78°50'; som på dette tidspunktet var det sørligste punktet noe menneske hadde vært.
Ekspedisjonen var også den første til å utforske Rossbarrieren. Mennene tok seg inn på isflaten og reiste et stykke innover med hundesleder. Slik sett var Brochgrevink én av flere pionerer som la grunnlaget for at senere ekspedisjoner kunne komme seg enda lenger sør, og endelig helt inn til sydpolpunktet.

Vogt forteller oversiktlig, troverdig nyansert og engasjerende om Borchgrevinks bragder, og peker på flere omstendigheter som gjorde at Borchgrevink
ble glemt, og arbeidet hans nedvurdert.
Siden Borchgrevink hadde engelsk mor, og det muligens var lettere å skaffe midler til en britisk ekspedisjon, reiste ekspedisjonen under britisk flagg. Dessverre skulle det vise seg at britene ikke ivret for å dyrke en helt som bare var halvt britisk. Å tro at han skulle bli berømt både i England og Norge, var på mange måter som å ri to hester, og det gikk da heller ikke spesielt godt.

Deler av det vitenskapelige materialet som var samlet og systematisert av zoologen Nicolai Hanson (som omkom under ekspedisjonen) ble borte eller ødelagt på hjemreisen, og måten Borchgrevink forklarte eller bortforklarte denne kjensgjerningen, falt ikke heldig ut.
 
Borchgrevinks personlighet hadde ikke så lett for å vekke sympati. Det kan virke som Borchgrevink var noe av en posør; han ønsket å være best og størst og stå i rampelyset; uavhengig om han hadde kunnskaper og fortjente å bli hørt på, pratet han høyt og selvsikkert. Manglet han faktiske kunnskaper, fant han på noe. Måtte han snakke andre ned for å framstå som ypperst, så gjorde han visst også det.
Biografien gjengir episoder fra ekspedisjonen der Borchgrevink opptrådte merkelig og egosentrisk, og langtfra verdig en leder. Det kan virke noe usikkert hvem man skal tro på her – Borchgrevinks vinkling, eller det hans ekspedisjonsmedlemmer uttrykker, og uansett må man ha i mente at det å bo tett på hverandre i en liten hytte midt i et øde landskap med storm, kulde og mørke truende utenfor, kan få noen og enhver til å slite med samarbeidet. Men det kan virke som et faktum at han var en noe stridbar personlighet.


Uansett personlighet virker det noe urettferdig at arbeidet hans ble såpass nedvurdert, eller skal man si neglisjert av ettertiden. Biografien peker på at det kan ha foregått en maktkamp mellom flere polarpersonligheter. Blant annet kan Fridtjof Nansen ha vært sjalu på det Brochgrevink oppnådde, og med den maktposisjonen Nansen innehadde blant annet som sentral person i Norsk geografisk selskap, kan han ha vært med på å ødelegge for Borchgrevink.

Konfliktstoff, som her: Kivingen polarhelter imellom, er interessant stoff, synes jeg. Likeledes temaet lederskap. Så dette var absolutt godt lesestoff. Er du som meg og liker polarlitteratur, bør du absolutt få med deg denne!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar