lørdag 6. juni 2015

«Sølvgutten» av Kristina Ohlsson

Oversatt av Elisabeth Bjørnson
Utgitt av Aschehoug 2015

Vi møter igjen Billie (Billie er jente, husker du?) og Aladdin fra Glassbarna (2014). Denne gangen er det Aladdin som spiller hovedrollen. Det forsvinner mat fra kjøkkenet ved restauranten Aladdins foreldre driver. Dette utgjør etter hvert et såpass stort tap at foreldrene begynner å tenke at dette ikke går; de må reise tilbake til Tyrkia som de opprinnelig kommer fra. Aladdin vil ikke flytte, er det noe han kan gjøre for å hjelpe til? Det går også rykter om en forsvunnet sølvskatt, kanskje Aladdin kan finne og selge den?
Sammen med vennene Simona og Billie forsøker han på litt av hvert for å redde restauranten, men kanskje er det umulig å ordne opp, hvis det viser seg at gutten Aladdin har observert ved restauranten er den som stjeler. Denne gutten er fattigslig kledd og setter ikke spor etter seg i snøen, nemlig, og Aladdin begynner å tro at han er et gjenferd…

Som i Glassbarna er det overnaturlige et vesentlig trekk ved historien. Overnaturlige ting kan være veldig spennende, men jeg synes dessverre ikke at denne boka har en like god story som Glassbarna, og gjennomføringen er heller ikke spesielt bra. Fortellingen brettes rett og slett ut på en altfor enkel og lite spennende måte.
Og enda vanskeligere synes jeg det blir når jeg ut fra replikker, handling og stemning i boka, får inntrykk av at jeg har å gjøre med barn som er mye yngre enn tolv år, slik hovedpersonene er ment å være. Jeg synes forfatteren har bommet litt her, men si meg gjerne imot!

Liker du spøkelseshistorier og er fra 8-9 år, så kan det være du får en OK leseopplevelse her, men for min del ble dette altfor enkelt.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar